Som troende kan man bli satt ut av å se utviklingen i lokalsamfunnet. På steder som det tidligere var mange kristne, er det nå nesten ingen igjen. Bedehus står tomme, og selges til andre formål. Men det at du finnes der, kan bety alt. Det skal du snart få lese mer om.

Igjen sitter det en liten kristen flokk som kanskje har mistet motet. Å se kristen moral forvitre både i det offentlige og i det private, er for mange heller ingen stor motivasjonsfaktor.

Men det burde det nok være. Der synden er stor, er nåden enda større. Og det hjelper å be.

Min mormor og morfar ba for meg i 27 år før jeg fikk oppleve at bibelen ikke bare var en bok med ord, men også med kraft, utfrielse og helbredelse. Jesus sitt fullbrakte verk på korset, ble fra da av ikke en historie, men bokstavelig talt et sted Jesus tok den straffen jeg skulle hatt. Gud hadde virkelig elsket meg så høyt at han ga sin eneste sønn, en syndfri sønn, for mine synder.

Det skjedde enkelt. En dag fikk min mormor en telefon fra meg. I bibelsk sammenheng vil vi kalle det en ferdiglagt gjerning. Jeg spurte henne om det var noe sted i bibelen det sto om kjærlighet. Hun ga meg 1. korinter brev og kapittel 13.

Jeg leste, og det skjedde. Jeg ble frelst.

Poenget mitt er at du som ber for et lite lokalsamfunn aldri må gi opp. Du kan se rundt deg å tenke at det skjer jo aldri noe. Men det kan det altså.

Da Gud ødela Sodoma og Gomorra på grunn av alt det forferdelige menneskene gjorde i disse byene, spurte Abraham Gud om hva som måtte til for at disse byene ikke skulle bli ødelagt.

Da Abraham spurte om Gud ville spare byen Sodoma om det var førtifem troende der, sa Gud at det ville han. Abraham spurte flere ganger og til slutt havnet han på tallet ti. Gud ville ikke ødelegge byen om det fantes ti rettferdige der. Vi må regne med at dette var byer med forholdsvis mye folk etter datidens regning.

Med ti rettferdige så kunne byen fremdeles spares.

Ut fra det forstår vi at få troende kan bety en stor forskjell. I bønn, i hverdagslivet, i møte med mennesker og i måten en troende er på. Som lys og som salt.

For en del år siden var jeg på besøk i en by i Russland. Stedet vi skulle bo, var veldig trist. Kvinner i pelskåper ravet rundt fulle midt på dagen. Det var søppel og det var svært stor mangel på vedlikehold. Da vi kom inn i den blokken vi skulle bo, var det kulehull i postkassene, og korridoren der vi skulle bo innerst, var helt bekmørk.

Men med ett åpnet det en dør seg. Ut strømmet det lys. En eldre kvinne tok imot oss med tårer og stor glede, som om vi var det edleste hun eide og det fineste hun hadde sett.

Det viste seg at hun var et midtpunkt av lys i blokka hun bodde. Mange mennesker tok kontakt med henne mens vi bodde der. De fikk hjelp til alt mulig. Vi lurte på hvor hun skulle sove. Det var ikke noe problem, sa hun. Da jeg på natten måtte på toalettet, fant jeg den eldre damen sovende på en madrass på gulvet på kjøkkenet.

Hun vartet oss opp med det beste hun hadde, og jeg kan aldri, aldri glemme henne. Hun var et lys, et stort lys i sitt lokalsamfunn. Om hun ble borte er jeg helt sikker på at det samme lokalsamfunnet ville forvitre.

Det er jeg helt sikker på at lokalsamfunnet du også bor i ville gjort.