Manipulerte dødstall fra Gaza

Manipulerte dødstall fra Gaza

Etter krigen mellom terrororganisasjonen Hamas og Israel i 2008, spurte rivalene til Hamas på Gazastripen hvorfor så mange sivile ble drept i krigen, og så få fra Hamas. Det samme spørsmålet må stilles i dag. Svaret i 2008 var at det var noe riv ruskende galt med statistikken. Men det svaret kom først to år etter krigen. Det ser ut som svaret kommer tidligere denne gangen.

Bilde: Salo Aizenberg, X

Dødstallene som i raskt tempo nå publiseres av de Hamas-kontrollerte helsemyndighetene på Gaza, spriker kraftig fra sammenlignbare tall fra krigene i 2008 og 2014. Mediene burde derfor være svært forsiktige med publisering, men er det ikke. I stedet brukes tallene skruppelløst.

Manipulerte tall

Salo Aizenberg er tilknyttet Honest reporting, en organisasjon som overvåker mediene. Nylig gikk han gjennom dag-til-dag-statistikken på drepte i Gaza som publiseres av FN (tall fra helsemyndighetene på Gaza/Hamas). Han fant tall som åpenbart er oppspinn. Og han har flere eksempler på det.

Fra den 7. oktober og frem til den 18. oktober skal 3478 mennesker på Gaza være drept. Av dem skal 853 være barn. Dagen etter har tallet på døde økt til 3785. Dette er en økning på 307.Samtidig har antallet døde barn gått fra 853 til 1524. Det er selvfølgelig en umulighet. Antallet døde barn kan ikke øke med mer enn totalen. Aizenberg skriver at disse tallene ikke er korrigert på et senere tidspunkt.

Den 26. oktober sier FN at tallet på døde var 7028. Dagen før var tallet 6547. Detter en økning på 481 døde. I samme periode økte antall døde kvinner og barn med 626. Det er selvfølgelig en umulighet at det dør flere kvinner og barn enn den totale summen av døde dette døgnet. Spesielt er det også at det ikke døde noen menn overhodet.

Samme mønsteret ser vi den 29. oktober. Den dagen døde det 26 flere kvinner og barn enn det totalet antallet døde. Ingen menn døde den dagen. Tallene er fortsatt ifølge FN.

31. oktober var 210 av det totale antallet på 216 drepte, kvinner og barn, ifølge FN. Kun 6 menn ble drept denne dagen.  

7. november sier FN at 306 mennesker ble drept det siste døgnet. Av disse var det kun 4 menn.

Tall som ikke henger på greip

Action of Armed Violence (AOAV) har gjort en sammenligning av antall døde fra krigene i 2008-2009 og 2014, og den pågående krigen (tall frem til slutten av oktober).

Tallmaterialet viser noe svært spesielt. For mens tallet på døde i 2008 og 2014 viser en stor overvekt av gutter og menn mellom 14 og 60 år, er tallene fra den pågående krigen omvendt proporsjonale.

I 2008 og 2014 tilhørte henholdsvis 72,5 prosent og 63,3 prosent gutter og menn fra 14-60 år. I den pågående krigen er tallet 35,3 prosent.

De høye dødstallene på menn og gutter i aldersgruppen 14-60 år under krigene i 2008 og 2014 har en logisk forklaring. Det mest åpenbare er at menn i denne gruppen er de som angriper Israel, og derfor er mest utsatt for tilbakeslag og dermed også å bli drept i israelske angrep. Det andre er at menn i denne gruppen også er de som tar høyest risiko ved redning av skadede, henting av proviant osv.

Likevel viser tallene fra den pågående krigen, det motsatte av tidligere kriger. Dødstallene blant gutter og menn mellom 14 og 60 år utgjør litt under halvparten av det de har gjort i tidligere kriger.

Kraftig feil i statistikken

Etter krigen i 2008-2009, uttalte Palestinian Centre for Human Rights (PCFHR) at antallet «stridende» som ble drept under krigen var 236. Hamas sa tallet var 50. Det israelske forsvaret (IDF) mente tallet var 709. Et svært stort sprik.

I et intervju med nyhetsmediet Al Hayat i 2010 (Intervjuet ble også publisert i Hamas sitt eget organ, Felesteen.), oppjusterte innenriksministeren på Gaza, Fathi Hammad, tallet kraftig. Nå sa han plutselig at tallet var mellom 600 og 700. En oppjustering fra 50 til 600-700 er ganske drøyt, og viser hvor vanskelig det kan være å stole på tall fra helsemyndighetene på Gazastripen.

Bakgrunnen for denne kraftige oppjusteringen var at Hamas ble konfrontert av sine rivaler. De mente det var folket på Gaza som hadde lidd i krigen, og ikke Hamas.

Spørsmålet er selvsagt svært viktig. Tar ikke Hamas vare på sivilbefolkningen? Tar de mer vare på seg selv?

BBCs tallskepsis i 2014

10 august 2014 skrev statistisk leder i BBC news, Anthony Reuben, en artikkel der han oppfordret til forsiktighet med FNs tall på døde i Gaza. Spesielt skillet mellom hvem som er «stridende» og hvem som er sivile.

Han begrunner det med at antallet drepte menn blant de sivile er overrepresentert i forhold til befolkningsandelen:

«Så det var 226 medlemmer av væpnede grupper som ble drept, og ytterligere 709 menn som var sivile. Blant sivile ble tre ganger så mange menn drept som kvinner, mens tre ganger så mange sivile menn ble drept som stridende.»

Han har selvsagt et godt poeng når han stiller seg spørrende til disse tallene, og maner til forsiktighet.

Den 24.oktober i år publisert tidligere byråsjef for Reuters i Jerusalem en lang rekke twitts (X) der han advarer om bruken av tall fra de hamas-styrte helsemyndighetene på Gaza.

«…det trengs i det minste en viss skepsis med hensyn til de raskt oppdaterte….. dødstallene. Journalister og FN-tjenestemenn vet dette, men likevel gjentar de tallene som stadig publiseres av Hamas, eller av tjenestemenn mens Hamas puster dem i nakken.»

Han erkjenner at det dør mange sivile på Gazastripen. Og han mener det er flere grunner til det. Han mener det er en følge av Israels bruk av tunge våpen, godt gjemte mål, feil, og Hamas bruk av sivile som skjold.

«..ja, Hamas bruker sivile som «menneskelige skjold». Det skjer. Jeg har vært vitne til det.», skriver han.

Og fortsetter: «Men hovedpoenget her er dette: Medieorganisasjoner bør se seg selv i speilet og spørre «hvordan vet jeg hva jeg vet?» Og hvis svaret er «fordi de Hamas-drevne helsemyndighetene fortalte meg det», så er det alvorlige problemer med påliteligheten til informasjonen de rapporterer som fakta til verden.»

Beskyttelse av sivile

I hele perioden etter at Hamas utførte det voldsomme terrorangrepet mot Israel den 7. oktober 2023, har Israel sterkt oppfordret sivilbefolkningen nord på Gazastripen til å evakuere til den sørlige delen. De har gjort det gjennom mediene, de har gjort det gjennom flyveblader og de har gjort det på telefon direkte til innbyggerne på Gazastripen. Budskapet har hele tiden vært at sivilbefolkningen må evakuere.

Hamas har motarbeidet dette. I moskeer har de sterkt oppfordret sivilbefolkningen til å bli værende. Dette på tross av at det ikke er bygget bomberom, at Israel har erklært krig mot Hamas, og at det israelske forsvaret (IDF) vil gå inn på Gazastripen for å redde over 230 gisler og for å fjerne terrororganisasjonen.  

Samtidig publiserer de Hamas-styrte helsemyndighetene stadig høye tall på antall drepte, deriblant svært mange kvinner og barn. Informasjonen rammer Israel hardt, og utrolig nok ikke Hamas.  

Forklaringen i norsk presse

Det blir mer og mer åpenbart at tallene som FN bruker ikke er til å stole på. I norsk rikspresse finnes det likevel ingen skepsis.  

Derfor blir historien hos oss som oftest den samme historien som dukker opp i propalestinske demonstrasjoner, sosiale medier og som refereres i norske medier. Nemlig at Israel driver folkemord, etnisk rensning og nedslakting av sivile.

Når disse beskyldningene kler førstesiden i våre medier, samtidig som det vises bilder av drepte sivile på Gazastripen, blir hatet mot Israel, jødene og faktisk også andre som støtter Israel, overveldende og grusom.

At Israel skulle drive aktiv nedslakting av sivile, er overhodet ikke troverdig. Den største grunnen til det, er at Israel gjør og har gjort svært mye for å forsøke å unngå sivile tap på Gazastripen. Trolig mer enn noen annen hær.

Hamas har skylden for at sivile liv går tapt

Når sivile dør, inkludert barn kvinner og andre som ikke er blant terroristene, må derfor skylden legges på Hamas og andre terrorgrupper på Gaza.

Hamas satte dette i gang med et terrorangrep som ikke har sitt sidestykke. De har fortsatt et stort antall gisler et eller annet sted på Gazastripen, og det skytes store mengder raketter mot mål i Israel.

Det er umulig for Israel å leve med Hamas som nabo. Det er livsfarlig. Israel har ikke noe annet valg enn å gjøre det de gjør for å trygge seg og sin befolkning. Hamas er en terrororganisasjon som har sagt at de ville utført 7. oktober igjen og igjen helt til Israel er utslettet.

Det er Hamas det burde legges trykk på om denne situasjonen skal løses. Alt annet er uhørt.

Nyhetsjournalistikk på farlige veier

Nyhetsjournalistikk på farlige veier

Når Hamas beskylder Israel for å ha massakrert over 500 pasienter, deriblant mange barn, på et sykehus i Gaza, burde det umiddelbart dukket opp en ryggmargsrefleks og rød lampe blant journalister som dekker Midtøsten-konflikten. Det gjorde det ikke.

Bilde: Skjermdump Aftenposten

I 2012 gikk bildet av BBC-journalisten Jihad Misharawis fortvilede ansikt viralt. I armene holder han sin 11 måneder gamle døde baby, Omar Misharawi. Den lille gutten skal ha død under et israelsk bombeangrep under krigen i Gaza.

I hvert fall var det det vi alle fikk høre, lese og se, på alle kanaler.

Historien satte sinnene i kok over hele verden. Beskyldningene mot Israel var svært sterke og opinionsdannende. For hvordan kan man støtte noen som bomber og dreper barn?  

Fire måneder går, undersøkelser gjøres, og Israel frikjennes. Det var ikke en rakett fra dem som hadde drept den lille gutten, men en feilslått rakett fra Hamas.

Men skaden var alt skjedd, for hvem leser vel disse undersøkelsene. Jeg tror de fleste journalister vil huske overnevnte sak.

Noen år etter, under krigen i 2014, reiser den italienske journalisten Gabriele Barbati ut av Gaza. Med seg har han en viktig historie.

Vel ute tør han endelig å ytre seg om hva han så. Dette skrev han på X (tidligere twitter): «Ute av Gaza langt fra Hamas-represalier: rakett på villspor drepte barn i Shati i går. Et vitne: Militante stormet til og ryddet opp.» (sitat Dagen)

Også dette rakettangrepet er det Israel som får skylden for. 13 sivile dør. Blant dem 11 barn.

Først måneder senere kommer det fram at det var en Hamas-rakett som drepte dem. Men også her er skaden skjedd.

Den 17.oktober 2023 fikk vi igjen se de samme beskyldningene. Hamas beskyldte Israel for å stå bak bombingen av et sykehus i Gaza. Ifølge Hamas mistet over 500 mennesker livet. Et tall som journalister for øvrig også burde være svært skeptiske til. Både fordi tallene kom såpass raskt etter at sykehusområdet ble truffet, men også fordi Hamas tidligere har vist at de ikke er til å stole når det gjelder bruk av tapstall.

Terrorgruppen Hamas sine beskyldninger går mer eller mindre ufiltrert ut til oss som er publikum. I sosiale medier verserer ord som folkemord og massakre. Ordene dukker også opp i redaktørstyrt presse.

I norske medier slipper aktivist og lege Mads Gilbert samt Flyktningehjelpens leder Jan Egelands grove anklager mot Israel til. Flere andre gjør det også, men anklagene er mer indirekte. Tonen i de fleste av artiklene går i retning av at det er Israel som står bak.

Det ligger i kortene at det er en israelsk rakett som er årsaken. Et luftangrep. Et bombeangrep.

Det protesteres over hele verden. Midtøsten er på randen av storkrig. Israel fordømmes i den arabiske verden. Palestinavenner dukker opp utenfor den israelske ambassaden sent samme kveld.

Så begynner noe å skje. Israel framlegger bevis på at de ikke sto bak angrepet, men at det var en rakett fra terror-organisasjonen, Palestinsk Islamsk Jihad, som hadde truffet sykehusområdet.  De viser bilder, videoer og lydopptak. Mange som arbeider med, og forsøker å verifisere, åpne kilder begynner å stille spørsmål ved Hamas sin versjon. De fleste heller til at det er den israelske versjonen som stemmer.

Israelske myndigheter viser frem flere etterretningsbevis til USA, som aksepterer Israel sin versjon, og sier det også offentlig.

Journalister som har arbeidet med Midtøsten i mange år burde ha en ryggmargsrefleks i saker som denne. De kjenner til tidligere historier. Refleksen burde fortalt dem at her må vi være på vakt for propaganda.

Og etter den forferdelige og utenkelige terroren mot israelere den 7. oktober, har Hamas åpenbart et behov for å svartmale Israel, for på den måten å rettferdiggjøre sine egne grusomme terrorgjerninger.

Dessverre virker ikke medienes ryggmargsrefleks. Ordbruk og kilder bygger de første timene opp om at det er Israel som har stått bak raketten som traff sykehusområdet.

Israel tok ikke på seg skylden for det som hadde skjedd. De sa at de var nødt til å undersøke saken nærmere.

Journalistene burde gjort det samme, og tatt seg tid til å verifisere hva som faktisk hadde skjedd. Så langt det lot seg gjøre. I stedet kaster de seg over saken som sultne gribber. Og så er spiralen i gang.

Fakta er ofte en treg materie. Nyhetsjournalistikk er det ikke.

Det burde norske medier jobbe med.

Israel blir rammet av denne dynamikken gang på gang. Og denne gangen holdt det på å gå riktig ille.

Artikkelen ble først publisert i Avisen Dagen

Ernas ansvarlighet i aksjesaken

Ernas ansvarlighet i aksjesaken

Jeg tror de fleste vil si at tillit er svært viktig i nære forhold, men i det vi begynner å kontrollere hverandre går det også ut over kjærligheten. Vi må stole på det våre nærmeste sier. Unntaket er når tillitten må gjenvinnes eller noe skurrer enormt. 

Bilde: Høyre

Mange som har uttalt seg om den pågående aksjesaken med Erna Solberg og hennes mann, mener Erna Solberg burde gjort som Anniken Huitfeldt. I stedet for å fortelle hele Norge at mannen hennes hadde ført henne bak lyset, burde Erna Solberg sagt at hele ansvaret var hennes. Det var det Huitfeldt gjorde.

Likevel, disse sakene fremstår ikke like. Mannen til Huitfeldt skal ha vært klar over habilitetsreglene, men ha misforstått dem. Mannen til Solberg skal bevisst ha ført Erna Solberg bak lyset gjennom mange år. Og det mens hun var Norges øverste leder. I hvert fall utad virker det siste forholdet som en mye større tillitskrise enn det første.

Jeg vil likevel si at det riktige fra starten av, ville vært om Erna Solberg hadde fulgt Anniken Huitfeldts eksempel. Rett og slett for å vise at hun og mannen sto sammen i dette. Uansett ville ektemannens svik kommet frem. Men da kanskje på en bedre måte. Trolig ville det gjort saken lettere å håndtere innad i familien.

Men stormen ville kommet. Pressen er på. Opposisjonen er på. Samfunnet må vite. Spørsmålene stilles: kan vi ha tillitt til Erna Solberg, kan hun stille som statsministerkandidat ved neste valg?

De fleste mener denne saken og liknende, ødelegger tilliten til politikere og demokratiet. Noe det selvfølgelig også kan.

I dette ulmer det en stadig tilbakevendende tanke om Erna Solberg kan ha visst om ektemannens mange aksjekjøp.

Og i det verste scenarioet kan Sindre Finnes ha tilegnet seg innsideinformasjon gjennom Erna Solberg sitt embete som statsminister. En posisjon hvor Solberg har stor innvirkningskraft på aksjekurser og stor tilgang på informasjon.

Det siste scenarioet er straffbart.

Det er selvsagt viktig å komme til bunns i saken, slik at samfunnet kan være sikre på at det ikke har forekommet korrupsjon. Politikere, eller for den saks skyld embetsfolk, kan ikke berike seg gjennom god informasjonstilgang.

Imidlertid er det et annet spor som også bør følges opp. Det virker å være et krav i det offentlige rom at Erna Solberg burde ha tilegnet seg den nødvendige kunnskapen om ektemannens aksjehandel, fordi det er hun som er den ansvarlige.

Et par av spørsmålene i NRK sitt intervju med Erna Solberg i dag 21. september 2023, er gode eksempler på hvordan hun hele tiden stilles ansvarlig for at situasjonen er blitt som den er blitt. Journalisten spør:

«Men uavhengig av dette, er det jo politikerens ansvar å sikre habilitet. Du har ikke hatt orden på den?»

«Men som statsminister har du jo makt til å skyve på aksjekursene. Burde ikke en så mektig person som deg gjøre noe annet enn bare å stole på at alt er i sin skjønneste orden.»

Vi må ikke glemme at dette er nære relasjoner. Og nære relasjoner handler om tillitt. Når Erna Solberg flere ganger har stilt spørsmål om aksjekjøp til sin ektemann, har hun hele tiden blitt betrygget. Når ektemannen gjennom intervjuer og også til statsministerens kontor, i tillegg har betrygget at han ikke driver aksjehandel, og at dette har foregått i svært liten skala, er det vanskelig for Erna Solberg ikke å tro ham.

Jeg tror dette ansvarlighetskravet som stilles til Erna (om det hun har sagt er sant, og det er det foreløpig mye som tyder på at det er) er et krav som de fleste av oss ikke hadde klart å oppfylle.

Derfor mener jeg det er ufruktbart og galt og fortsatte å snakke om hennes ansvarlighet. Tross alt var hennes ektefelle fullstendig klar over habilitetsreglene. Han har også bevisst holdt sin aksjehandel skjult.

På mange måter ser det ut som Solbergs ektefelle har et problem. Det er tross alt ikke bare bare å føre både statsministerens kontor og ektefellen, som også er Norges statsminister, så grundig bak lyset. Det minner om hvordan vi mennesker gjør når lysten har begynt å bestemme over våre handlinger. Vi gjør det motsatte av det vi vet er rett.

Jeg tror Ernas ektefelle trenger hjelp, og jeg tror det er et stort behov for å bygge opp tillitt. I en slik situasjon er det naturlig at den som er utsatt for grovt tillitsbrudd i en kortere periode tar mer kontroll.

Men en slik kontroll tas ikke i en nær relasjon før det er strengt nødvendig og kortene er kommet på bordet.

På det tidspunktet må den som har ført andre bak lyset tåle dette.

Skulle vi fremover få lover og regler som tilsier at verken statsråder med stab eller embetsfolk kan eie aksjer, vil det kanskje være en god ting. Men heller ikke det vil beskytte oss mot at mennesker fristes til å gjøre det motsatte av det de forstår er rett. I beste fall vil det begrense det.

Forstå tiden

Forstå tiden

For noen dager siden gikk det virkelig opp for oss hvordan Guds ord kan hjelpe mennesker gjennom vanskelige tider. UtenTvil publiserte en artikkel i avisen Dagen, og temaet var alvorlig og lite oppløftende for kristne. Likevel var responsen trosstyrkende.

Foto: Erlend Sundar

Men først litt om Noah og arken.
Da Noah begynte å bygge det skipet Gud hadde talt til ham om i en åpenbaring, viste han med sine gjerninger at han forsto sin tid, og at han trodde det Gud hadde sagt.

Gud hadde talt til Noah og sagt at Han ville ødelegge jorden fordi menneskets ondskap var blitt stor:

«Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden. Du skal lage deg en ark av sypresstre …»

Guds ord om dom stemte med hva Noah så. Hadde det ikke gjort det, ville ikke Noah trodd ham. Noah så uretten, volden, ondskapen og lovløsheten rundt seg. Det Gud sa var sant. Han så at både han selv og menneskene rundt seg trengte frelse.

Og Noah trodde Gud. Ikke bare i ord, men også i handling. For Gud talte ikke bare om ondskapen til mennesket, og om hvordan han skulle la en flom komme over verden. Gud talte også om hvordan du kunne bli reddet og frelst fra dommen. Derfor ble Noah det Bibelen kaller rettferdighetens forkynner. Rettferdigheten av tro.

Noah fikk sikkert mange muligheter til å fortelle andre om hvorfor han bygget et stort skip. Jeg vil også tro at han hadde nød for andre mennesker: «Vil dere bli med å bygge. Det vil bli din redning»

Dessverre forteller historien at ingen tok imot tilbudet utenom hans egen familie. Noah ble sikkert både spottet og ledd av i sin tid: «Jaha, nå har du bygd i 50 år. Hvor blir det av denne vannflommen, og Guds dom?»

Da UtenTvil publiserte en artikkel i avisen Dagen for noen dager siden, fikk vi se noe av den samme troen som Noah hadde. Store ord om tro kanskje, med likevel sant fordi Bibelsk tro alltid har handlet om gjenkjennelse og sannheten i Guds ord. I dette tilfelle av egen samtid. Artikkelen handlet om trosfrihet og forfølgelse av kristne i Vest-Europa og Norge, og var på ingen måte lystig lesning. Likevel ble den dårlige nyheten trosstyrkende for mange.

Apostelen Peter sier at det profetiske ord er som et lys som skinner på et mørkt sted:

«Derfor står også profetordet desto fastere for oss. Dette ord bør dere ha for øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter.»

Det profetiske ord er skrevet for lenge siden, og peker på noe som skal skje i fremtiden. Når dette går i oppfyllelse, skaper det tro. Det viser at det er sant og helt etterrettelig, og at avsenderen er sann.

En del av de som leste artikkelen til UtenTvil i avisen Dagen, pekte nettopp på Guds ord for å forklare hvordan det kan ha seg at forfølgelse nå er på dørterskelen til de kristne i Europa.

Og mange av disse kommentarene handlet om hvordan vi som kristne skal oppleve forfølgelse i tiden før Jesus kommer igjen:

«Dette er bare begynnelsen. Vi må være klar til å bli straffet for å stå på Guds ord fremover, det gjelder også fengselsstraff. Alt dette står det om i Bibelen og er et tegn på at vi lever i de siste minuttene av vår tid her på jorden.»

«Veldig trist utvikling .. det står skrevet om dette i vår Bibel .. og det skjer det som er nedskrevet ..»

«Spesielle tider vi er inne i. Her i vestlige land nærmer vi oss tider med forfølgelse om vi vil stå fast på Guds Ord.»

«Og Bibelen går i oppfyllelse på alle plan!! Takk og lov!!»

«På den dagen skal dere ikke tenke på hva dere skal si for jeg skal legge de rette ord i deres munn når dere blir ført fram til «domstolen». Vi vil bli anklaget, men hvis vi begynner å stole på Guds ord så vil han tale til alle de som anklager oss for vår tro og en annen lovnad fra Gud er at han vil stadfeste sitt ord med kraft.»

«Tidens tegn viser oss klart at Jesus kommer, se det lysner (mens det egentlig virker mørkt) dag for dag på himmelen…»

«Ja, om bare menneske visste hvor nær vi er enden av vår tid (den er svært nære).»

Det er åpenbart at de som har skrevet kommentarene over, er lesere av Bibelen. De gransker skriften for å forsøke å finne ut hvilken tid de lever i.

Når det så begynner å bli vanskelig tider rundt oss, skaper ikke dette mørket bare vondt. Det hjelper oss å forstå at det ikke er lenge til Jesus kommer igjen. Dermed skaper det også håp.

Derfor er det så viktig hva du læres opp i. For det du læres opp i skaper grunnlaget for hvordan du ser virkeligheten rundt deg og hvordan du tror i henhold til det.

Må Gud velsigne oss til å lese og granske skriftene.

Bibelen på tiltalebenken

Bibelen på tiltalebenken

På Malta står en mann tiltalt for blant annet å ha fortalt sitt vitnesbyrd om hvordan Jesus forandret livet hans. I Finland står en tidligere innenriksminister tiltalt for å ha sitert bibelen. Trosfriheten er under sterkt press i Vest-Europa. Alvoret står på dørterskelen til de kristne i Europa.

6. april 2022 intervjues Matthew Grech, på den da ubetydelige og nettbaserte nyhetskanalen, PMnews. Grech forteller sitt vitnesbyrd om hvordan han fikk et møte med Jesus, og om hvordan dette forandret livet hans.

I mange år hadde han levd som homofil. Etter møtet med Jesus, utfordret bibelen ham, og i dag er han ikke lenger homofil.

Han forsvarer også å gi hjelp til andre som kommer i samme situasjon som han selv var i, og som ønsker hjelp. Han bruker et eksempel: hva om en far med kone og flere barn begynner å kjenne en seksuell dragning mot menn? Burde vi ikke kunne hjelpe ham om han ønsker hjelp for å bli værende hos sine barn og sin kone?

Det er også viktig å si at PMnews er en sekulær kanal som stiller Grech en rekke kritiske spørsmål.

Det PMnews eller Matthew Grech ikke hadde forestilt seg, var det som skulle komme i etterkant. Noen dager senere siktes de for å ha drevet reklame for konverteringsterapi, noe som er forbudt på Malta. I 2016 ble Malta det første landet i Europa som fikk en konverteringslov.

Saken er fortsatt i en rettsprosess. Etter maltesisk lov kan Grech og nyhetsmediet, om de dømmes skyldig, straffes med en bot på fem tusen euro eller fem måneder i fengsel.

Parallelt foregår det en rettssak i Finland hvor Päivi Räsänen, en tidligere finsk innenriksminister, er tiltalt for å ha sitert bibelen.

Det som satte i gang prosessen mot henne var en twitt hun publiserte i 2019. Bakgrunnen var at den finske kirken støttet pride. Räsänen stilte spørsmål om hvordan kirken kunne godta noe som bibelen omtaler som synd. Hun la også ved et bilde av apostelen Paulus sin undervisning om dette fra Romerbrevets kapittel 1.

Siden har aktor i saken siktet henne for to liknende forhold. Det ene fra så langt tilbake i tid som 2004. Det andre av noe nyere dato.  Siktelsen for de tre forholdene lyder på hat mot folkegrupper.

Saken til Räsänen har allerede vært gjennom en lavere rettsinstans. Der ble hun frikjent. Aktor anket, og nå er saken akkurat avsluttet i lagmannsretten. Dom forkynnes innen november.

I begge disse sakene er det sterke lhbtq-krefter som presser på.

Hva som nå venter er ikke godt å si.

Imidlertid er jeg i likhet med Päivi Räsänens enig i at om hun blir funnet skyldig, kan det være starten på en langt mer uhyggelig situasjon for trosfriheten i Europa, Norge inkludert.

Räsänen tror at om hun blir funnet skyldig, vil det starte forfølgelse i Finland. Hun mener også at det vil ha innvirkning på andre europeiske land fordi lhbtq-nettverket er sterkt. Hun mener aktoratet ønsker å statuere et eksempel med henne, slik at andre ikke tør å bruke sin rett til å tale og utrykke sin tro.

Jeg tror hun har helt rett.

Også Matthew Grech uttrykker noe av det samme.

  • Om vi vinner saken, og den blir anket, kan den holde på i lang tid. Saken er veldig skremmende for kristne, men også for journalister som ønsker å løfte fram andre syn på saken. Situasjonen vil skape stigma, frykt og selvsensur i samfunnet. Det er forferdelig, sa Grech nylig til den kristne tv-kanalen, CBN news.

Begge sakene er tegn på en urovekkende utvikling når det gjelder både tros- og ytringsfrihet i Europa og Norge. For også Norge forsøker å stable på beina en lov mot det som kalles konverteringsterapi. En lov som vi ikke vet rekkevidden av før loven er et faktum. Kanskje gir saken på Malta oss en pekepinn om hva vi har i vente.

Det samme gjelder saken i Finland. Også Norge har en lov, nemlig paragraf 185 i straffeloven, som likner den loven den tidligere innenriksministeren i Finland står tiltalt for å ha brutt.

Frem til i dag har trosfriheten stått sterkt i Norge. Det gjør at hatparagrafen er holdt i sjakk. Slik har det også vært i Finland.

Nå settes dette på prøve av påtalemyndighetene i Finland.

Taper Grech og Räsänen, vil det bli vanskelig å forkynne Romerbrevets kapittel 1 uten at det får konsekvenser. Tidligere homofile vil også få store problemer med å vitne om hva som har skjedd med dem.

Imens burde vi alle be for disse to. Vi kan selv havne i samme situasjon en gang. I en kanskje ganske nær fremtid.

Det er bibelen som i ytterste konsekvens nå er på tiltalebenken.

Stå med i bønn og økonomisk

Stå med i bønn og økonomisk

 

Det vil øke muligheten for at vi kan produsere mer, og nå flere med forkynnelse, vitnesbyrd, sanger, o.a. 

VIPPS: 634279 Konto: 0521 19 39410

You have Successfully Subscribed!