Et møte med en Hellig Gud kan forandre alt for et menneske. Guds hellighet og loven er tett knyttet sammen. Det er ikke alltid så lett å få øye på i lovsanger som synges i menigheten.
Profeten Jesaja hadde ikke alltid vært profet. Først da han var omkring tretti år gammel startet tjenesten hans. Etter et skikkelig møte med Gud.
Jesaja beskriver hvordan han så Gud sitte på en opphøyd trone, omgitt av Serafer. Serafene ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig..». Så beskriver han et hus hvor Serafenes rop fikk bolter i dørterskelen til å riste.
Synet var så mektig at Jesaja fikk stor syndenød, både på vegne av seg selv og sitt folk:
«Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.»
Jeg tror ikke det kun var synet som gjorde at Jesaja fikk syndenød. Selv om det var mektig i seg selv. Jeg tror det var nærværet av Guds hellighet og av Guds Hellige ånd.
I Johannes evangeliet kan vi lese om hva som er oppgaven til den Hellige ånd. Nemlig å overbevise om synd, rettferdighet, og om dom.
Jeg tror den Hellige ånd falt over Jesaja og overbeviste ham. I møte med Guds hellighet, fikk han en forståelse av sin egen synd og av folkets synd.
Ofte synges det lovsanger hvor tekstene sier at Gud er hellig. Men de sier lite eller ingenting om hva denne helligheten faktisk betyr.
På hebraisk, som er grunnteksten, betyr «hellig» adskilt eller satt til side.
Betydningen gir mer mening når vi leser første Johannes brev kapittel en: «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham.»
Og enda mer konkret blir det i tredje mosebok kapittel nitten. Der sier Gud at han er hellig, derfor skal dere være hellige, før han begynner å ramse opp sine gode lover.
I det nye testamentet får vi en dypere forståelse av loven. En litt enkel oversettelse av disse skriftstedene er at loven er god, den kom for å vise hva synd er, og den er en «tuktemester» til Kristus.
Sagt på en annen måte, fører Guds gode lov oss til Kristus. Den gjør at vi forstår at på grunn av synden i menneske, måtte Jesus korsfestes for oss. Ikke bare det, Han måtte også leve et liv uten synd.
Synd er årsaken til at Gud er adskilt fra oss. Han er Hellig.
I begynnelsen av profeten Jesajas, kapittel femtini, blir dette veldig konkret: «Se, Herrens hånd er ikke så kort at han ikke kan frelse, og hans øre er ikke døvt så han ikke kan høre. Nei, det er deres misgjerninger som skiller mellom dere og deres Gud. Deres synder skjuler hans ansikt, så han ikke hører dere.»
Videre i det samme kapitlet beskrives uretten mennesker gjør mot hverandre.
Det er dette som skiller oss fra Gud. Men også fra hverandre. Vi gjør ikke opp med hverandre. Vi lever ikke i lyset. Derfor mister vi også samfunnet med hverandre og med Gud.
I første Peters brev kapittel en, skriver apostelen Peter at: «For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.»
Mange kristne sier at: – Vi er ikke under loven, men under nåden. Eller, – det er bare Jesus.
Vi kan tro at loven ikke lenger har noe med oss å gjøre etter at vi er kommer til tro på Jesus og har blitt nye skapninger.
Det er helt rett. Likevel kan det misforstås. Vi er ikke uten lov, men vi har kommet inn under frihetens fullkomne lov som helliggjør den kristne og driver ham til Kristi kors.
I Paulus sitt brev til menigheten i Roma kapittel seks, kan vi lese noe som er svært viktig i den sammenhengen: «Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde, for at nåden kan bli enda større? Slett ikke! Vi som døde bort fra synden, hvordan kan vi fremdeles leve i den?»
Men om vi som kristne skulle ha gjort vår neste vondt, finnes det heldigvis et sted å gå. Og det er til Jesus, og til vår neste, slik at samfunnet kan gjenopprettes. Det er viktig for oss alle.
Da apostelen Peter blir kalt, som den første hyrde i det nye testamentet, kommer det etter at han har møtt seg selv kraftig i døra. Peter trodde han var i stand til å følge Jesus både i fengsel og i døden. I stedet ble han innhentet av virkeligheten, og fornektet Jesus tre ganger. Presset fra menneskene rundt ham ble for sterkt. Han klarte ikke å stå opp for det som var rett og sant. Omkostningene ble for store.
Han hadde sett alt hva Jesus hadde gjort. Hvordan han oppfylte skriftene: helbredet masse mennesker, drev ut onde ånder, levde et liv uten synd og svarte mennesker med en utrolig visdom. Alt dette førte til at Peter bekjente at Jesus var Messias og at han hadde det evige livets ord. Det var ingen andre steder å gå.
Likevel fornektet Peter Jesus.
Men det var i denne tilkortkommenhet Peter fikk et møte med sin egen synd. Og med Jesus.
Hyrdekallet, som skulle komme, kunne ikke bli båret av annet enn av kjærligheten til Jesus og troen på Ordet.
Peter måtte i sannhet få se at Jesus var den eneste veien, den eneste sannheten, og at han døde for alle Peters synder. Peter måtte lære at det ikke var hans egen prestasjon det kom an på, men Guds fullbrakte verk. Det var ingen teori, men hard realitet.
Det var også grunnlaget for det som så skulle skje.
Etter at Jesus er oppstanden og Peter har fått en nåde-hilsen fra Jesus, får vi innblikk i en veldig viktig samtale mellom de to.
Tre ganger blir Peter spurt av Jesus: «Elsker du meg», og tre ganger svarer Peter at han gjør det. Svarene hans viser at Peter virkelig hadde forstått hvem Jesus var for ham.
Han var alle menneskers redning, men også Peters redning. Det var blitt personlig. Det var dit Jesus ville.
Jesus visste hvem Peter skulle bli, og hva det skulle koste ham å stå fast på Guds ord. Jesus måtte bli alt for ham.
Derfor fikk Peter også kallet i denne viktige samtalen: «Fø mine lam», «Fø mine sauer» og «Vær hyrde for mine sauer», eller «Vokt mine får» som det står i en annen oversettelse.
Vi lever i en tid nå, hvor det å stå for bibelens lære i Norge og «vesten», blir vanskeligere og vanskeligere. Det vil koste å stå opp for de kristne verdiene i samfunnet. Det gjelder alle kristne.
For hyrdene, de eldste som skal vokte fårene, vil det koste enda mer. Det vil være både indre og ytre kamp. Det vil være forsøk på å fø sauene med vrang lære og med det som klør i øret.
Kostnadene for å være eldste i en menighet blir høyere og høyere. Det enkleste på kort sikt vil være å holde seg unna vanskelige lærespørsmål i menigheten.
Imidlertid er det ikke unngåelse av konflikttemaer som skal holde menigheten oppe eller få den frem til endemålet, men tydelighet på Guds ord.
Målet for hyrdetjenesten er ikke en stor forsamling for enhver pris, men å vokte Hans får.
Jeg tror vi trenger å huske på det i den tiden vi lever i.
Har du vært av dem som har regnet på omkostningene, og funnet ut at unngåelse av dagsaktuelle lærespørsmål tilsynelatende lønner seg? Jesus ser deg.
I løpet av kvelden eller morgendagen publiserer vi et todelt seminar med tittelen «Å være kristen inn i en ny tid». Begge delene publiseres sammen. De burde også høres sammen. For noen kan seminaret bli en vekker.
Du får høre om sider av samfunnsutviklingen som kan være ubehagelig. Like fullt er det helt nødvendig. Du får også høre om historiske paralleller. De er trolig enda mer ubehagelig.
De frie menighetene er i dag under sterkt press fra samfunnet rundt seg. Verken pinsebevegelsen, eller andre frie menigheter, ser ut til å gå klar av indre kamp som en følge av et norsk samfunn i sterk endring.
En trøst og oppmuntring er det at heller ikke den kristne menighet i Rom gikk klar. Heldigvis hadde de Paulus sin frimodige og klare tale i Romerbrevets kapittel en. Og heldigvis er det kapitlet fortsatt tilgjengelig. Det får du også høre om på seminaret.
I tillegg får du servert en smakebit på bibelske passasjer som sjeldent forkynnes. Imidlertid er nettopp disse passasjene matnyttige. Spesielt i dag.
Derfor vil jeg på det sterkeste anbefale deg å høre dette seminaret.
Den ytterste konsekvens av professor Terje Hegertuns aksept av likekjønnet ekteskap, er at mennesker går fortapt. I lys av det, er det lett å forstå avisen Dagen sitt behov for å være tydelige mot Hegertuns vranglære. Vanskeligere er det å forstå hvorfor lederen av pinsebevegelsen angriper avisen, og får støtte av enkelte pinsepastorer.
Etter at avisen nylig uttrykte sin mening om Terje Hegertuns lære på lederplass, gikk Pinsebevegelsens leder, Øystein Gjerme, sterkt ut mot Dagen. Han mente avisen drev personangrep mot Terje Hegertun, og uttalte føgende i en e-post til Dagen:
«– Dagen må besinne seg i sin retorikk og gjentatte angrep på enkeltpersoner, slik det får uttrykk på lederplass i avisen i dag mot professor Terje Hegertun, sier Gjerme, og fortsetter:
«– Vi tar sterk avstand fra denne type personangrep og mener dette er en utidig måte å angripe saken på.»
Han mener også avisen Dagen drar det teologiske ordskiftet ned på et lavt nivå: «– Det teologiske ordskiftet i Norge må ikke dras ned på dette nivået, men være respektfullt og ryddig overfor dem vi måtte være uenige med.»
Presseetiske hensyn
Det finnes situasjoner, rent presseetisk, der en avis burde være forsiktig med å eksponere en meningsbærer offentlig. Hegertun er langt unna den kategorien. Han er en medievant professor med sterke offentlige meninger. Det blir også umulig å imøtegå disse meningene på bakrommet, slik det i de fleste tilfeller kan og bør gjøres i en menighet. Boken er allerede ute på markedet og tilgjengelig for alle som vil lese. Skadepotensialet er stort.
Advarsler mot vranglære
Jeg finner ingen personangrep i den nevnte lederartikkelen i Dagen. Og Gjerme konkretiserer det heller ikke i sine anklager mot avisen.
Hva jeg finner, er en avis som advarer mot Hegertuns vranglære. De er bekymret for at den kan få innpass i frimenigheter rundt om i landet, og at boken hans kan starte en samtaleprosess i lederskap som til slutt vil ende i en aksept av likekjønnet samliv.
Avisen viser også til hvordan akkurat samtalesporet var det som førte til en aksept av likekjønnet samliv i den Den norske kirke.
Ikke personangrep
I tillegg, og et argument jeg mener er svært viktig, mener avisen at Hegertun er spesielt farlig i kraft av hvem han er. Han har tidligere vært redaktør av Pinsebevegelsens avis, Korsets seier, og en kjent person innenfor den samme bevegelsen i en årrekke. I dag er han professor knyttet til Menighetsfakultetet. Både hans tidligere posisjon i pinsebevegelsen og hans professortittel, gjør at han potensielt kan nå mange med sitt budskap, og at han har en tittel mange kan la seg blende av.
Det er viktig saksfakta. Det er heller ikke personangrep å mene at en person er farlig eller liberal når det begrunnes skikkelig; noe avisen Dagen gjør. Det er en begrunnet mening.
For at det skulle vært et personangrep, måtte informasjonen knyttet til Hegertun som person vært irrelevant for saken, eller fremmet i forsøk på å vende saken bort fra det som er tematikken. Her er ingen av delene gjort.
Derfor er det så utrolig vanskelig å forstå hvorfor Pinsebevegelsens leder, med støtte fra enkelte pinsepastorer, angriper den kristne avisen.
Går selv i grøften
Dessverre ser det ut til at det er de som havner i den ufine grøften, som de beskylder Dagen for, nemlig å angripe spilleren i stedet for ballen.
Anklagene mot Dagen fremstår som grunnløse, og det er vanskelig å forstå motivet for hvorfor det ble gjort. Jeg skal være forsiktig med å dømme om motiver.
Imidlertid må det stilles spørsmål ved om Gjerme ser Hegertuns nyorientering som en fare.
Avisen Dagen har ikke opptrådt med liten omsorg i denne saken. De har gjort det motsatte.
Ved å være tydelige, har de vist omsorg for alle de som kan bli forført av denne læren og de har stått opp for Guds ord.
Jeg håper norske pinsemenigheter og andre frimenigheter stopper alle prosesser knyttet til likekjønnet samliv i sine eldsteråd, og at spørsmålet aldri blir et utredningstema på noen ledersamling i norske frimenigheter.
I så fall håper vi på flere klinkende klare artikler på lederplass fra Dagen.
Da Gud kalte Abraham til å gå ut fra sitt folk og sin familie, og at han ville velsigne Abraham, var både han og kona hans, Sarah, eldre mennesker. De kunne lett sett på seg selv og tenkt at dette kommer ikke til å gå.
Og det er akkurat det, det er så lett at vi ser på oss selv: hvordan skal jeg få til dette, og hvordan kan dette skje? Og så stopper vandringen med Gud opp.
Heldigvis er ikke de menneskene Gud utvalgte seg uten svakheter. Menneskelig var de ikke perfekte på noen måte. Det var nettopp noe av poenget.
Gud velsigner og gjør det som for mennesker ser helt umulig ut. På den måten viser han hvem han er.
Som med Abraham, skulle han i løpet av et øyeblikk først forandre dem. Så skulle han være med og velsigne deres trosvei.
Da Gud talte til Abraham sa han: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1.Mos.12.1-3)
Å gå ut fra sin slekt, sitt land og sin nærmeste familie er ikke lite. For Abraham var det nok av skjær i sjøen til at han kunne blitt motløs.
Ville han og kona ha kraft til å fullføre? Ville de bli rammet av sykdom? Hvem skulle ta seg av dem når de dro ut fra alt som var deres trygghet? Hva med mat? Hva med fiender? Hva med trygghet når de ble enda eldre?
I Paulus brev til Romerne kan vi lese litt om hvordan Abraham tenkte. For han var sikker på at Gud ville gjøre det han hadde lovt.
«Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli.
Han var jo snart hundre år, men han vaklet ikke i troen da han tenkte på sin egen kropp som var uten kraft, og på Saras døde morsliv.
Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre.» (Rom.4.18-22)
Ja, for han kunne fort ha vaklet i troen og sett på sin egen kraftløse kropp eller Sarahs døde morsliv. Men det gjorde han ikke. I stedet trodde han Gud.
For en del år siden hørte jeg en historie om en forkynner som stammet. Det vil si, han stammet helt til han kom på talerstolen. Der forsvant all stamming. Jeg traff aldri denne personen, men tviler ikke på at den kan være sann.
Om du ser på livet til mange av de predikantene som det har vært vekkelse med, er det først og fremst troen på en stor Gud det handler om.
Stamming, dysleksi, dårlig karakter i møte og taleteknikk, blir mere noe de nevner for å vise hva Gud har gjort. Paulus sa det så treffende: «Skal jeg rose meg, vil jeg rose meg av min svakhet.» (2.Kor.11.30)
Jeg vet at Gud kan bruke dem han vil. Også om svakhetene ikke er så fremtredende.
Imidlertid har jeg lyst til å oppmuntre deg som nettopp har svakheter som er vanskelig å skjule.
Ikke se på dem. Ros deg av dem. Gå i tro på det Gud har lagt ned i ditt hjerte. Gå på Guds Ord. Det er Han som velsigner, stadfester, grunnfester og rotfester.
Takk Erlend at du tar opp dette temaet med skilsmisse og gjengifte. Det står mange advarsler i skriften om dette.…
Det er lovsang i mitt hjerte, takk for dere!
Flott noen holder dette frem fortsatt. Det er derimot mangelvare å snakke om grunnen for at det er blitt slik…