Forfølgelse av kristne i Norge, og vårt håp

Forfølgelse av kristne i Norge, og vårt håp

Når vi i Norge hører om forfølgelse av kristne, er vi vant til at dette handler om kristne i andre land. Når det gjelder den ekstreme forfølgelsen er det helt rett. Imidlertid viser flere undersøkelser de siste årene at forfølgelsen av kristne i Norge også er en realitet og ser ut til å hardne til. Men denne utviklingen er på ingen måte ukjent i bibelen.

91 prosent av kristne studenter skjuler sin tro, og hver femte nordmann er skeptisk til kristne. Kristne blir også diskriminert på jobbmarkedet. Ifølge en undersøkelse er det kun tyve prosent sjanse for å få å bli innkalt til intevju om de oppgir kristne verv og jobber i sin CV. 47 prosent av nordmenn ville mislikt at et familiemedlem giftet seg med en pinsevenn.

Overnevnte fakta er hentet fra store undersøkelser som er gjort de siste årene. De viser en nedslående trend i samfunnsutviklingen for kristne, og vilkårene for den oppvoksende generasjon av troende.

Edvard Nergård Larsen står bak en av undersøkelsene. Sammen med kollegaer sendte han ut 18000 fiktive jobbsøknader til Norge, Nederland, Storbritannia og Spania. 3000 av søknaden ble sendt norske arbeidsgivere.

Til tidsskriftet, Sosiologen, sa Nergård Larsen:

«Det er nesten like ille å være aktiv i en kristen organisasjon som å ha et pakistansk-klingende navn. Dette er slående, og vi ser ikke denne tendensen i andre land der vi har gjort det samme eksperimentet, sier Larsen, som har tatt doktorgraden ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS), Universitetet i Oslo.»

NTB skriver at der de med pakistanskklingende navn har 10 prosent sjanse for å bli innkalt til intervju, mens de med en kristen bakgrunn har 20 prosent sjanse.

Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet er heller ikke spesielt oppmuntrende. Deres integreringsbarometer fra 2018 viser at hver femte nordmann er skeptiske til personer med kristen tro.

«Én av fem nordmenn er skeptiske til personer med kristen tro, ifølge tall fra Integreringsbarometeret 2018. Det er en økning på 3 prosentpoeng på fem år.», skrev nettavisen, Forskning.no.

Går vi noen år lenger tilbake i tid, til 2012, viser en undersøkelse fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter at pinsevenner ikke er spesielt velkomne som inngifte i norske familier.

«Halvparten av alle nordmenn misliker tanken på å få en pinsevenn inn i familien.», skrev avisen Vårt Land.

Kristne studenter ser særlig ut til å lide under trykket mot kristne i Norge.

I 2018 gjorde Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget) en undersøkelse blant kristne studenter i alle norske byer.

«Undersøkelsen viste til at 91 prosent av alle kristne studenter lever med troen sin inne i skapet. I undersøkelsen blir dette definert som å ikke prate eller være åpen om sin kristne tro.», skrev studentavisa, Studvest.no.

Avisa skrev videre:

«Det kommer frem i undersøkelsen at de største grunnene til at kristne studenter ikke velger å være åpne om troen sin er at de ikke vet hva de skal si hvis temaet blir tatt opp, og at de i noen mindre grad også er redde for å bli mislikt.»

I 2020 var 260 millioner kristne under høy, svært høy eller ekstrem grad av forfølgelse. Antallet er fordelt på verdens 50 verste land i Åpne dørers «World watch list».

Selv om Norge ikke er blant disse landene, viser de overnevnte undersøkelsene at kristne også her til lands opplever forfølgelse. Undersøkelsene er ikke bare tall, men holdninger ute blant folk, holdninger som rammer enkeltmennesker.

Vi kan og skal selvsagt arbeide mot slike holdninger på et politisk nivå. Imidlertid har forfølgelse alltid vært en del av menighetens liv.

Ifølge profetiske ord i bibelen, vil denne forfølgelsen ikke avta, men tilta i tiden mot endetiden.

Derfor er det viktig å være klar over hva det profetiske ord sier, granske hvilken tid vi er i, og ta Jesus sine egne ord på alvor når Han i slutten av sin tale om endetiden sier:

«Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på dere og forfølge dere»—–« dere skal føres fram for konger og landshøvdinger for mitt navns skyld. Da skal dere få vitne for dem. Husk på at dere ikke behøver å tenke ut på forhånd hvordan dere skal forsvare dere. For jeg vil gi dere ord og visdom som ingen av deres motstandere skal kunne motstå eller motsi. Men dere skal bli angitt av foreldre og søsken, av slektninger og venner, og noen av dere skal bli drept. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld; men dere skal ikke miste et hår på hodet. Holder dere ut, skal dere nå fram til livet.»

Mye tyder på at vi nærmer oss det bibelen omtaler som den siste tid, altså tiden før Gud skal dømme verden, og Jesus skal komme tilbake for å hente de som tror.

I tiden før Jesus kommer tilbake vil det kristne budskapet ha liten innflytelse på samfunnet.
I stedet vil samfunn forandres lenger og lenger bort fra de kristne verdiene, og i stedet kommer forfølgelse mot de kristne.  

Derfor er det mye å lære fra Daniels bok i bibelen.

Da Daniels venner ble tatt på fersk gjerning i ikke å tilbe den svære gullstøtten kong Nebukadnesar hadde reist, fikk de valget mellom å bøye seg for gullstøtten, eller å brenne i en ekstremt varm ildovn.

Svaret fra Daniels venner inneholder en tro på Gud som mange kristne i ettertid har levd etter:

«Vi trenger ikke å svare deg et ord på dette. Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og fra din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullbildet du har reist.»

I århundret etter Jesu død, fikk en av apostelen Johannes sine disipler erfare noe av det samme. Polykarp som han het, kunne redde sitt liv ved å fornekte troen på Jesus.

Men han svarte:

«I åttiseks år har jeg tjent ham, og han har ikke gjort meg noe galt. Hvordan kan jeg da spotte min konge og min frelser?».

Myndighetene forsøkte deretter å true Polykarp med at han vil bli brent levende.

«Brannen du truer meg med kan ikke fortsette å brenne særlig lenge; etter en stund går den ut. Men det du ikke er klar over er flammene av fremtidig dom og evig pine som er i vente for de ugudelige. Hvorfor fortsetter du å kaste bort tid? Ta frem det du har lyst til.»

I kapittel 15 i det første brevet til korintermenigheten, skriver Paulus noe jeg tror vi alle kan ta med oss i tiden som kommer.

«Var det bare med menneskelig håp jeg kjempet mot ville dyr i Efesos, hva hadde det nyttet meg? Hvis de døde ikke står opp, så «la oss spise og drikke, for i morgen dør vi».

Det er mye lettere å legge ned kampen, enn å fortsette å være kjerringa mot strømmen og stå på sitt.

For hvem liker vel å bli mislikt? Hvem liker å bli utestengt fra familier, fra jobb og fra studiemiljø? Ja, hvem liker å havne på et kors? Det er mye lettere å tie.

Så hva var hovedgrunnen til at Daniel og vennene hans, Paulus, Polykarp og mange, mange flere valgte forfølgelse og død fremfor personlig vinning og fred og ro med sine omgivelser?

«For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone.  3 Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.» (Hebr.12.2-3)

Jo, det er nettopp det: «For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren.»

Det var en glede i vente. Den samme gleden venter oss. Vi kjemper ikke bare med et menneskelig håp, men med et himmelsk håp. Et håp om et sted hvor det verken skal være synd, sykdom, tårer eller død. Et sted vi skal være evig og alltid.

Linker:

Kristne møter veggen i jobbmarkedet (dagen.no)

Undersøkelse: 91 prosent av kristne studenter er ikke åpne om troen sin | STUDVEST

Undersøkelse: Én av fem er skeptiske til kristne (forskning.no)

hl_rapport_2012_web.pdf (hlsenteret.no)

Åpne Dører – WWL 2020 – Ressurser (opendoors.no)

Sverige – et verstingland for kristne (dagen.no)

Det er negativt å ha kristen bakgrunn i jobbsøknader, ifølge ny avhandling – Vårt Land (vl.no)

Bibelens røde trå – bønn for det nye året

Bibelens røde trå – bønn for det nye året

Prestasjonsjaget i samfunnet er så usunn at det nok kan ta knekken på den beste. Da er det vidunderlig å se at den bibelske menighet er så fri fra det. Der gjaldt verken høy utdannelse eller spretten rumpe.

Peter og Johannes, disiplene til Jesus, var ulærde menn og fiskere. Paulus var den største av syndere, og hadde forfulgt Guds menighet. Moses var tung i tale. Jeremia syntes han var for ung. Jesaja var en mann med urene lepper som levde blant et folk med urene lepper. Kong David var den yngste i sin familie, en gjetergutt som familien ikke helt regnet med. Kong Saul var fra den minste av alle stammene i Israel. Abraham var nesten 100 år. Israelfolket var det minste av alle folk, og et hardnakket folk.

Listen over mennesker Gud har brukt mektig, og som samtidig ikke hadde det beste utgangspunkt er som du ser lang. Og tar vi med andre opp til vår tid, blir listen endeløs.

Dette går som en rød tråd gjennom bibelen og opp gjennom historien. Og må nesten kalles et prinsipp.

Vårt samfunn er så gjennomsyret av at vi selv skal prestere, at dette prinsippet mange ganger er svært vanskelig for oss å fatte. Likevel, er det slik at Gud verken er avhengig av din utdannelse, dine papirer, ditt gull eller noe som helst annet som du klarer å oppdrive. Dette er det flotte med den kristne bibelske menighet.

Han er kun avhengig av to ting. Det ene er din tro, og det andre er at du bruker tid med Ham – gransker skriftene og ber til Ham.

Gud har satt menigheten slik sammen at ingen skal kunne rose seg mot hverandre. Det som er fått, er gitt av Gud. Og ofte har de som ikke regnes for noe i denne verden, blitt utstyrt med en tro på en stor Gud. Rundt disse skjer det ofte spesielle ting. Dermed løftes de opp i den bibelske menigheten.

Derfor skal du ikke tenke på deg selv som en som ikke er noe, eller betyr noe. Sitt heller ikke hele tiden og sammenlikn deg med andre velartikulerte mennesker med høy utdannelse og papirene i orden.

I den kristne bibelske menighet handler det om helt andre ting. Se på Jesus. Søk Ham. Gransk bibelen. Vær frimodig. Gå i tro på det du forstår. Begynn med det du har.

Min bønn for det nye året, er at ledelsen i menighetene slipper folk uten det beste menneskelige utgangspunktet fram på talerstoler og på podier. Ikke fordi de har et dårlig utgangspunkt, men fordi mange av dem har tro på en stor Gud.

En menighet blir ikke oppbygget av velartikulerte taler, flott utdannelse, gull eller annet stilig rent menneskelig sett. Den blir heller ikke bygget opp av røykmaskiner, tøft lys eller kul musikk. Det er kun rekvisitter, som faktisk i mange tilfeller kan virke suggererende, og mot sin hensikt.

Folk kjenner mer enn nok på press og suggesjon i samfunnet fra før. De trenger ikke møte det samme i menigheten.

Må Gud velsigne det nye året med åpenbaringsånd og menigheter der troens ord kan få rom!

Ærede Ruth Maier – Krystallnatten

Ærede Ruth Maier – Krystallnatten

Foto: Imperial war museums

Det er så vondt å lese at ingen var der da jøder i din nærhet ble angrepet, utsatt for grov vold og drept. Og jeg må dessverre fortelle deg at ditt folk drepes, plages og lyves om fortsatt. Det er nesten ufattelig.

For akkurat nå leser jeg i dagboken din om krystallnatten, natten til den 9. november 1938. Pennen din beveget seg over arkene i dagene, månedene og årene før denne dagen.

Du beskriver de stadig kraftigere forfølgelsene og vanskelighetene for jøder i det tyske riket, og i Wien der du bor.

Om butikker som ødelegges, om vold og om undertrykkelse. Og om jøder som på to dagers varsel sendes ut av landet. I tusener.

«Det var forrige dagen at de angrep enda et jødisk hjem. Det er mange jødiske gutter med bandasje. Å banke opp jøder er en sport.», skrev du i oktober 1938.

Og den 16. oktober 1938 skrev du:

«Pogromer! De banker opp jøder og vil henge dem fra gatelykter.…….De vil drepe meg fordi jeg er jøde. Nei, det er slik det er, og jeg må spørre: «Er vi kyr, dyr? Er vi mennesker», «Ja, Herr Göbels sier: «På samme måte som fluer er dyr». 1938 var et svært mørkt år på jorden»

Det er så ufattelig trist å lese. Og ingen var der. Du beskriver i denne tiden så mange sider av samfunnet, men ingen av sidene handler om folk som hjelper. Ingen var der.

Ja, jeg har lest andre steder også. Om tyske jøder som angripes av naboer. De angripes av mennesker de trodde var venner. Nesten ingen forsvarte dem.

Vi mennesker er feige, Ruth Maier. Vi er veldig feige. Og våre hjerter kan forherdes. Og ditt folk er det folk som har fått merke det mest. Nesten ingen turte å stå opp. Jeg vet ikke om det er annerledes i dag. Mennesket er det samme.

Og dessverre kan jeg fortelle at ditt folk også i dag blir forfulgt. Det utføres terror mot dem rundt om i verden. I dag beskyldes og demoniseres jøder, Israel og Israels ledere i våre aviser. For få tar til motmæle. En av våre største aviser sammenlikner Israels ledere med nazister. Gang på gang.

Så langt er det kommet. Så liten forståelse. Så liten empati. Mange pressefolk forsvarer deres rett til å ytre seg. Vel, de gjøre det uten sinne over det forkvaklete i disse sammenlikningene, eller uten å si noe om hva slik demonisering av jøder har ført til i historien.

Men de har ingen skyld i at jøder er utrygge. Selvfølgelig ikke!

Flere hundre muslimer står på en offentlig plass i Sverige og skriker at de skal drepe jøder. Det er hjerteskjærende, og det gjør meg trist og sint. Jøder er veldig utrygge mange steder. Og mange flykter til Israel.

Din onkel sa at det var det eneste landet som jøder virkelig kunne føle seg hjemme i:

«Onkel Rudi, sosialisten, sa at jeg burde tenke på å reise til Palestina, fordi som jøde var det det eneste stedet jeg ville kjenne meg hjemme, sikker, menneskelig – det er slik jeg forestiller meg at det lovede land vil være.», skriver du.

Ja, det er det, Ruth Maier. Men en gang, mange år etter 1938, havnet jeg på hotell med bare overlevende etter Holocaust. I 2008 eller 2009 kanskje. Og jeg tenkte at disse har møtt så mye vondt i sine liv. De overlevde Holocaust, men rett etter at staten Israel ble erklært opprettet, ja da ble de angrepet av landene rundt dem. De samme som hadde overlevd Holocaust måtte rett ut i krig.

Det er en skam. Verden er ubarmhjertig. Vi har virkelig ikke vært der for dere. Mange tror at dette startet med Tyskland og krigen. Men det gjorde ikke det. Dere har vært angrepet, drept og forfulgt opp gjennom historien slik intet annet folk har blitt det. Som kristen er det en skam å si at vi har vært blant de verste.

De fleste var ikke der da heller. Kun de modige.

Det gjør veldig inntrykk å lese det du skriver. Og det gjør veldig inntrykk å lese det du ikke skriver. For to dager er blanke i dagboken din. Det er 9-10. november 1938.

Men den 8. november er der.

Du forteller om en polsk jøde som har angrepet og forsøkt å drepe en tysk diplomat i Frankrike. Og du forteller hvordan det påvirker jødene i Wien, som nå ligger i det tyske riket, byen der du bor.

«Jøder sniker seg langs veggene som jagede dyr. Nå er det død. Ingen jøder går ut. Vi er alle redde for at de vil banke oss opp fordi en polsk jøde ville drepe en tysker.»

Han gikk til angrep og drepte den tyske diplomaten fordi familien hans var av de 12000 jødene i Tyskland som ble fratatt alle eiendeler og deportert i lastebiler til Polen den 27. oktober 1938. Og fordi jødene var utsatt for forferdelig antisemittisme. Diplomaten døde. Og det tyske riket brukte det som en anledning. Krystallnatten var i gang. Massemordet var i gang.

Den 11. november, dagen etter at du fylte atten år, skriver du for første gang etter krystallnatten.

«Vi er angrepet! Den forrige dagen var den mest forferdelige i mitt liv. Nå vet jeg hva pogromer er, jeg vet hva mennesket er i stand til….»

Den dagen tok dere taxi hjem fra skolen. Det var kun hundre meter. Og du forteller om det horrible synet som møtte deg fra taxien.

«Mennesker sto og stirret, luften var kald(…) og foran var det en lastebil fylt med jøder. De sto som husdyr på vei til slakterhuset! Jeg vil aldri glemme dette. Jeg må aldri glemme dette: jøder som husdyr på vei til å slaktes…mennesker som sto og så på»

Du forteller om lastebiler i gatene fulle av alt som finnes i et hjem.

«…alt i en mølje: et jødisk hjem, bare et jødisk hjem».

«Vi er så forsvarsløse og de gjør hva de vil med oss. Rektor sier: «Vi må finne en vei i oss selv.»»

Ærede Ruth Maier, bare måneder etter flyktet du til Norge. Til det du trodde skulle bli friheten. Det er bestialsk å tenke på at slik gikk det ikke.

Den 26. november 1942 sitter du i en leilighet på St.hanshaugen. En bil parkeres utenfor. Norske politistøvler og Gestapo høres i trappen. Det er sendt ut 300 norske politimenn og Gestapo for å arrestere norske jøder. Du var en av dem. Samme dag sendes du med skipet Donau fra kaien i Oslo.

Den 1. desember føres du rett inn i gasskammeret i Auschwitz. Du blir kaldblodig drept fordi du er jøde.

Vi var ikke der da, ærede Ruth Maier. Men nå har vi muligheten til å stå opp mot hatet.

Men jeg er redd mennesket ikke har forandret seg. Likevel må ethvert menneske ta ansvar for sine egne gjerninger.

Ruth Maier: dine ord fikk betydning for meg. Håper det får det for mange andre.

Tusen takk.

Jesus – troens opphavsmann og fullender

Jesus – troens opphavsmann og fullender

Da disiplene gikk rundt sammen med Jesus, fikk de se hvordan Hans Ord stadig gikk i oppfyllelse. Og de fikk se hvordan Han var en oppfyllelse av profetier i det gamle testamentet. Likevel klarte de ikke å tro at Jesus skulle stå opp fra de døde. Ikke før Jesus overbeviste dem.

Blinde mennesker ble seende. Lamme begynte å gå. Mennesker som var besatt av onde ånder, ble satt i frihet fra det de var bundet av. Og det skjedde akkurat slik profeten Jesajas hadde sagt at Messias skulle være: «Herrens, Israels Guds Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangede og løslatelse for de bundne,…» (Jes.61.1-2)

Gjennom flere år fikk disiplene se hvordan Jesus gjorde store tegn og under. Og de fikk se hvordan det var sammenfall mellom ord og gjerning. Også i livsførsel.

Ved mange anledninger bekjente de også at de trodde Han var Messias. Som for eksempel da Jesus spør sine disipler hvem de tror Han er:

«Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn».» (Mat.16.13-16)

På tross av at disiplene stadig fikk se at Jesus var troverdig, var det spesielt en ting som ikke så ut til å synke inn selv om Jesus gjentok det en rekke ganger. Nemlig at Han skulle oppstå på den tredje dag.

Evangelisten Matteus beskriver det slik:

«Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulle gå til Jerusalem og lide mye av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slåes i hjel, og oppstå på den tredje dag.» (Mat.16.21)

Du kan lese om det hos alle evangelistene. Den underligste teksten om Jesus sin oppstandelse finner vi i det syttende kapitlet hos evangelisten Matteus:

«Men mens de ferdedes i Galilea, sa Jesus til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og på den tredje dag skal han oppstå. Og de ble meget bedrøvet.» (Mat. 17.22-23)

Den siste setningen sier mye om hvor lite de forsto av hva Jesus faktisk hadde sagt til dem ved gjentatte anledninger.

For hvordan kan man bli bedrøvet over at en mann skal oppstå fra de døde?! Det skulle være løsningen på det alle mennesker frykter. Jesus hadde seiret over døden.

Imidlertid er det nettopp bedrøvet disiplene blir. De kan simpelthen ikke fatte hva Jesus sier. De hører det, men tror det ikke.

Evangelisten Markus sier rett ut at disiplene ikke forsto hva Jesus snakket om.

«for han lærte sine disipler og sa til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskenes hender, og de skal slå ham i hjel, og når han er ihjelslått, skal han oppstå tre dager etterpå. Men de skjønte ikke dette ord, og de fryktet for å spørre ham.» (Mark. 9.31-32)

Man får nesten en fornemmelse av at disiplene ikke vil ta fra Jesus illusjonen, eller de er redde for hva slags svar de får, når det står at de «fryktet for å spørre Ham» om oppstandelsen.

Så kommer tiden. Jesus er død, og det ser ikke ut til at noen tror at Han skal stå opp igjen. Han de hadde fulgt og kalt for mester, lærer og Messias, er borte. Han de hadde trodd på, er død og begravet. De hadde sett det med sine egne øyne.

Ingen av evangelistene forteller om noen positive forventninger om den varslede oppstandelsen. Det står ikke at de samlet seg i påvente av at noe slikt skulle skje. Det virker som alt håp er ute. At det nå er over. Og bedrøvelsen måtte ha vært enorm.

Men midt i mørke og fremtidsfrykt skjer det. Noen av de kvinnelige disiplene går for å se til graven, og for å salve Jesus. Da de kommer frem, finner de den store gravsteinen veltet til side. Inne i selve graven møter de engler.

«Og det skjedde mens de sto rådville ved dette, se, da sto to menn hos dem i skinnende klær; og da de ble forferdet og bøyde sitt ansikt mot jorden, sa de til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstanden; husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa at Menneskesønnen skulle overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og oppstå på den tredje dag! Da kom de hans ord i hu.» (Lukas.24.4-8)

For en glede. Han var ikke død. Han var oppstanden.

Nå var også ordene om at Han skulle oppstå gått i oppfyllelse. Døden var beseiret.

Siden viste Jesus seg for mange av disiplene. Og de fikk se Ham reise opp med skyen fra Oljeberget i Jerusalem:

«Og mens de stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da stod to menn hos dem i hvite klær, og de sa: dere galileiske menn! hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen.» (Apostlenes gjerninger 1.10-11)

Mennesker svikter. Mennesker kan slite med troen. Jesus overbeviser deg og meg, styrker oss og gir håp. Han sier noe for deretter å oppfylle det, slik at vi kan tro Ham. Jesus er troens opphavsmann og fullender.

Den samme mannen tok våre synder på seg. Eller som profeten Jesaja sier:

«Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes.53.5)

Lysten til andre ting – den «uskyldige» fristelsen

Lysten til andre ting – den «uskyldige» fristelsen

Jeg tror ikke Demas en dag sa, «Du Paulus, jeg elsker denne verden så høyt, jeg. Så nå forlater jeg deg.» Nei, jeg tror heller det var denne verdens ting og tang av fristelser som gradvis dro i ham, og til slutt var han borte fra Gud og menigheten.

Illustrasjonsfoto: Fra Pixabay

Når vi leser historien om Satan som fristet Jesus med all verdens rikdom for at Jesus skulle falle ned å tilbe ham, er det så lett å si: «Nei, jeg ville heller aldri tatt imot hele verden om djevelen tilbød meg det. Jeg vil tilbe Gud.»

Da apostelen Paulus reiste rundt og forkynte evangeliet, fikk han oppleve hvordan fristelser virker i praksis. En av hans trofaste medarbeidere, Demas, forlot ham fordi han fikk denne verden kjær.

«For Demas forlot mig, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden,» (2.tim.4.10)

Jeg tror ikke Demas en dag sa at «Du Paulus, jeg elsker denne verden så høyt, jeg, så nå forlater jeg deg.»

Nei, jeg tror det foregikk over mye lengre tid. Sakte gled Demas bort fra troen og tjenesten. Etter hvert sluttet han å be, og å tenke på Guds ord. I stedet var andre ting kommet inn. Fristelser.

Helt dagligdagse fristelser. Tilsynelatende tilforlatelige ting tok over for det viktigste i Demas sitt liv.

Problemet var ikke disse tingene i seg selv, men hvordan de gradvis tok mer og mer plass i Demas sitt daglige liv.

I evangeliet sier Jesus dette på en fantastisk måte:

«Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet, og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og lysten etter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.» (Mark.4.18-19)

Det er denne lysten «etter de andre ting» vi skal være spesielt bevisst på.

I dag kan det være lysten til å tjene penger, for å ha bil, båt og hytte. Eller det kan være noe så enkelt som at du har dilla på elektriske duppeditter, duppeditter som ser så uskyldige ut at de lett kan forsvares. Eller det kan være at barnebarna dine er blitt livet ditt, eller at du holder på å kose deg i hjel med mat, drikke og andre godsaker. Og tiden du brukte på Guds Ord og bønn er nesten blitt totalt fraværende.

Det som skjer i disse tilfellene, er at Jesus blir fjernere og fjernere. Det samme blir et liv i ånden.

Hva gjør du om du er i akkurat denne situasjonen? Det er to ting. Det ene er å bekjenne det for Jesus. Det andre er å omvende seg, og begynne å lese og å høre Guds Ord igjen.

Det er her du kan hente kraft i dagliglivet, og det er gjennom Ordet Jesus renser sin menighet:

«for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet, forat han selv kunne fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig.» (Ef.5.26-27)

Eller som han sier et annet sted:

«Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» (Mat.4.4)

Ordet skaper tro. Og det er av tro den rettferdige skal leve. Ordet vil gi deg hjertets opplyste øyne.

Jeg tror mange problemer i kristnes liv kunne vært unngått om vi brukte tid med Jesus. I Ordet og i bønnen. På den måten blir du fylt med Hans Ånd, liv, tro og kjærlighet, og blir mye bedre rustet mot fristelsene i dagliglivet.

«Lysten til andre ting» er et underkommunisert problem i kristne sammenhenger, og en av de store grunnene til at Ordet ikke bærer frukt i våre liv.

«Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død.» (Jak.1.14-15)

Stå med i bønn og økonomisk

Stå med i bønn og økonomisk

 

Det vil øke muligheten for at vi kan produsere mer, og nå flere med forkynnelse, vitnesbyrd, sanger, o.a. 

VIPPS: 634279 Konto: 0521 19 39410

You have Successfully Subscribed!