Da Israel ble utsatt for det verste og mest bestialske terrorangrepet i landets historie, tok det ikke mange timene før demonstrasjonene var i gang. Ikke som en empatisk markering til støtte for Israel, men som et hat mot Israel. Det er nå tre år siden.
Bilde: Skjermbilde fra hjemmesiden til fredspriskomiteen
For tre dager siden, den 7. oktober, ble denne sorgens dag markert rundt om i hele verden. Imidlertid var det mange som ikke klarte å la Israel ha denne sørgedagen i fred. De fortsatte akkurat slik de gjorde det noen timer etter den brutale dagen i 2023.
Båret frem av de krappe bølgene etter de som aldri kan vise empati med Israel, kom sjokket. En av de fremste pådriverne for å få Israel dømt for folkemord, Sør-Afrikanske Navi Pillay, fikk Nobels fredspris.
Den anerkjente amerikanske avisen, The Wall Street Journal, skriver på lederplass at: «Oslo-prisutdelingen har i år hedret en 85 år gammel sørafrikaner hvis karriere fremfor alt har vært preget av hat mot Israel og jødene som støtter det.»
Den norske fredspriskomiteen vektlegger Navi Pillays arbeid for «fred og internasjonale rettsprinsipper».
Om vi tar en bitteliten titt på hennes rapport der det konkluderes med at Israel har begått folkemord, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor hennes rettsprinsipper er politisk korrumperte.
Det konkluderes blant annet med at Israel hadde/har som intensjon å utslette befolkningen på Gaza. Dette baserer seg blant annet på tre uttalelser fra israelske ledere. Uttalelsene ble gjort av forsvarsminister Yoav Gallant, Israels president Isaac Herzog og Israels statsminister Benjamin Netanyahu på datoene 9. oktober, 10. oktober, 12. oktober og dagen da bakkeinvasjonen startet, den 28. oktober.
Forsvarsminister Yoav Gallant: «We are fighting human animals».
(9. Oktober 2023)
Og: «Gaza won’t return to what it was before. There will be no Hamas. We will eliminate everything. If it doesn’t take one day, it will take a week. It will take weeks or even months, we will reach all places.” (10. Oktober 2023)
Israels president Isaac Herzog: ”It’s an entire nation out there that is responsible. It’s not true this rhetoric about civilians not aware, not involved. It’s absolutely not true.» (pressekonferanse 12. oktober 2023)
Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Remember what Amalek did to you. We remember and we fight.» (28. oktober 2023)
De to første uttalelsene kom kun få dager etter det bestialske terrorangrepet mot den israelske sivilbefolkningen på grensen til Gaza. At det brukes sterke ord, burde ingen bli overrasket over. Store israelske samfunn er totalt ødelagt av terroristene.
Når Joav Gallant uttalte at de kjempet mot dyr, er vel ikke det en veldig gal beskrivelse, og kan umulig kalles dehumaniserende. Dehumaniseringen hadde terroristene selv stått for.
Uttalelsen hans den 10. oktober kan heller ikke sies å være knyttet til utslettelsen av alle innbyggere på Gaza. I teksten er det helt spesielt pekt på Hamas.
Isaac Herzog klargjorde sitt standpunkt senere på den samme pressekonferansen, hvor han gjorde det klart at de ville følge folkeretten, og at det også var uskyldige i Gaza.
Benjamin Netanyahu talte til sine egne i talen der Amalek ble nevnt. Henvisningen er ikke veldig merkelig: «Husk hva amalekittene gjorde mot deg underveis, da dere dro ut av Egypt. De overrasket deg på veien da du var utsultet og utmattet. Uten frykt for Gud hogg de ned baktroppen, alle som var blitt liggende etter. Når Herren din Gud lar deg få fred for alle fiender omkring i det landet Herren din Gud gir deg til eiendom og lar deg innta, da skal du utslette minnet om amalekittene under himmelen. Glem det ikke!» (5. mos. 25.17-19)
Dette er ikke vanskeligere enn at de ønsket å utslette Hamas. Ingen kan vel bebreide Israel for det ønsket.
Å lese alle disse tre uttalelsen som systematisk intensjon om å utslette hele befolkningen på Gaza, er ikke annet enn svært vond vilje ovenfor Israel.
Israels handlinger på Gaza samsvarer heller ikke med et ønske om å utslette en hel befolkning. Fra Israels side ble det gjort mye for å holde sivilbefolkningen unna krigen, samtidig som det ble gjort mye fra Hamas sin side for å holde sivilbefolkningen inne i krigen.
The Wall Street Journal sier dette om Navi Pillays folkemord-rapport: ” Rapporten hennes fra 2025 ga ingen bevis for folkemord eller folkemordsintensjoner og ignorerte fjell av motbevis. Den fremsatte anklagen likevel. Men rapporten hennes behandlet Hamas’ massakre som en kvasi-rettferdiggjort respons. Terrorisme er fred, mens forsvar mot den er folkemord. George Orwell så dette komme.»
I Alfred Nobels testamentet står det følgende om fredsprisen. ”och en del åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser.”
Det er ikke alle priser som bygger opp til fred. Årets fredspris er i den kategorien. Fredspriskomiteen har i stedet gjort verden farligere. Først og fremst for Israelere og jøder. Samtidig har de også vært med på å slå kilen mellom Norge og USA enda dypere ned.
Med det å bli gammel følger det sykdommer, og en kropp og et sinn som ikke kan prestere så mye lenger. I hvert fall for de fleste av oss. Alderdommen kan derfor være tøff og vanskelig. Den kan skape psykiske belastninger med mange bekymringer, og også frykt.
Bibelen vet også om denne situasjonen. Den fornekter den ikke, men trøster og hjelper oss til å skifte fokus. Det er nemlig noe som kan skje parallelt med denne naturlige prosessen.
I Paulus sitt andre brev til korinterne, kapittel fire og vers seksten til atten, står det noen veldig fine ord:
«Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.»
Paulus peker i teksten over på hvordan hans (vårt) ytre menneske går til grunne av trengsler. Hadde han stoppet med det, ville det vært trist, men det er som om disse trengslene han opplever, gjør at himmelen blir mer synlig. Teksten bærer på en lengsel om noe mye mer.
Han har nemlig ikke det synlige for øyet, men det usynlige, det du kan se med ditt hjerte, men ikke med ditt øye. Paulus har fått hjertets opplyste øye, troens øye.
For en skatt.
I sitt andre brev til Timoteus, kapittel en og vers fjorten, skriver Paulus at «Ta vare på den gode skatten som er betrodd deg! Den Hellige Ånd, som bor i oss, skal hjelpe deg til det.»
Tidligere i samme brevet, kan vi lese at Paulus minner Timoteus på at han ikke har fått en motløshetens ånd, men en ånd av kraft og sindighet.
Om vi som gamle kun ser på de ytre omstendighetene, og glemmer det usynlige, er det lett å bli motløs og nedbrutt. Da er Paulus sitt råd til Timoteus om å ta vare på den gode skatten et godt råd.
For en del år siden leste jeg en historie om en av de store kvinnelige misjonærene. Et ektepar som besøkte henne på hennes eldre dager, forteller at de ble veldig skuffet da de traff henne. Hun så nedbrutt og veldig sliten ut. Etter at de hadde vært der en liten stund, sa den kvinnelige misjonæren at de måtte ha henne unnskyldt en liten stund.
Etter den lille stunden var over, kom hun ut til dem igjen. Hun var helt forandret. Ansiktet skinte. Hun hadde vært sammen med Jesus.
Gud har latt den rike kraften bo i skrøpelige leirkar. Gammel som ung.
Jeg har opp gjennom årene møtt på noen av disse. Eldre mennesker, som ble totalt forandret i møte med Jesus.
Og det er nettopp det. Vi må ikke fokuserer så mye på det synlige at vi glemmer det usynlige. Som gammel er det viktig å «ta vare på den gode skatten som er betrodd deg.»
Gjør det i bønn, i Guds Ord og sammen med andre troende. Da vil du merke at motløshetens ånd vil slippe taket, og ditt indre menneske blir fornyet dag for dag.
Noen ganger kan Gud ydmyke oss og sette oss lavt, slik at Han får kommet til i våre liv. For Gud deler ikke æren med noen. Vi kan presse oss frem til en posisjon. Sette oss øverst ved bordet uten at Gud har vært involvert.
Da Josef, sønnen til Jakob i det gamle testamentet, var sytten år gammel, fikk han to drømmer. Begge drømmene handlet om at hans foreldre og brødre skulle bøye seg for ham.
Jeg tror personlig Josef trodde disse drømmene var fra Gud, og derfor naivt og barnslig fortalte han om dem til familien sin. Jeg kan nesten se for meg hans entusiasme og glede.
Men brødrene hans, som allerede hadde et veldig dårlig forhold til ham, tok det ikke godt imot. De ble misunnelige og la onde planer mot ham. Ikke lenge etterpå solgte de Josef til en karavan som kom forbi ute på beitemarken. Til faren fortalte de at han var slått i hjel av et vilt dyr.
Så der var Josef nå; ikke hadde foreldrene bøyd seg for ham, og brødrene hadde solgt ham til fremmede.
Om Josef hadde storhetstanker om seg selv, var de tankene nå forduftet. Alt må ha sett forferdelig mørkt ut. Mange ganger kan det være stedet der Gud kan vise hva han kan gjøre.
Så når Josef selges videre til Potifar, en mann av høy rang hos farao i Egypt, lar Gud alt Josef gjør lykkes. Potifar får stor tillitt til ham, og setter ham over hele sitt hus. Kanskje begynner Josef å tenke på drømmene sine igjen. Kunne dette være veien?
Imidlertid skulle det ikke vare lenge før den tanken ble knust. Kona til Potifar forsøker gang på gang å få ham til sengs. Den siste gangen rømmer Josef fra henne, men Potifars kone får tak i kappen hans. Hun roper så på vaktene, og snur hele historien på hode.
Josef havner uskyldig i fengsel. Jeg vet ikke, kanskje begynte han å tvile på drømmene sine igjen. Rart vil det i hvert fall ikke være. Nok en gang er Josef helt på bunn.
Og nok en gang skulle Herren vise at han var med ham. Josef lærte å stole på Gud. Fengselsbestyreren overlater ansvaret for de andre fangene til ham: «Bestyreren selv hadde ikke tilsyn med noe av det Josef hadde fått hånd om. For Herren var med Josef. For Herren lot alt han gjorde, lykkes for ham.» (1.Mos.39.23)
Gud hadde åpenbart gitt Josef talenter til å styre. For den som ikke er ydmyk til hvem som har gitt talentene, kan slike evner føre til at Gud glemmes. Det kan også føre til at vi blir oppblåste og innbilske. Spesielt om vi er unge som kristne.
I Paulus brev til Timoteus (1.Tim.3.6) gir Paulus en klar og viktig advarsel til de som søker et tilsynsembete i menigheten: «Han må ikke være nyomvendt, for da kan han bli innbilsk og komme under samme dom som djevelen.»
I stedet for at Gud blir stor, blir vi store selv. Jeg vet ikke om dette var en svakhet og et problem hos Josef. Men å være sytten år og få drømmer om at hele slekten skal bøye seg for deg, kan lett føre til tanker som ikke er så sunne.
Vel, Josef sitter nå i fengsel. Mens han er der, blir faraos munnskjenk og baker også satt i fengsel. Begge disse to drømmer. Josef ber dem fortelle ham drømmen, for «Det er Gud som rår for tydning av drømmer.», sier han.
Josef tolker, ved Guds hjelp, begge drømmene, og det går som han har sagt.
Bakeren blir hengt, mens munnskjenken opphøyes og blir igjen satt inn i tjeneste hos farao. Josef ber munnskjenken huske på ham. Dessverre glemte han Josef, og det tok to år før han tenkte på ham igjen.
Helt til farao selv fikk en drøm. En drøm ingen av hans spåmenn eller vismenn klarte å tyde.
Da husket munnskjenken på Josef. Josef bli tilkalt. Han tyder ved Guds hjelp drømmen til farao: en tydning som fortalte om syv år med overflod av mat etterfulgt av syv år med stor matmangel. Farao syntes godt om tydningen og satte Josef over alt han eide. Josef ordnet det slik at det ble lagret mat i de syv uårene. Så når hungersnøden kom, var det mer enn nok mat i Egypt og i alle områdene rundt.
Det førte til at familien til Josef dro til Egypt for å få tak i mat. Josef viste seg for dem der. Og det gikk som i drømmene hans. Hele familien bøyde seg for ham.
Som kristne har vi alle fått nådegaver og tjenester av Gud. Vår oppgave er ikke å sette oss selv høyt. Vår oppgave er å tjene med den kraft og de åpenbaringer som Gud gir.
Alle forflytninger i Josefs liv skjedde fordi Gud var med ham. Josef visste det. Han fikk erfare Guds godhet. Gud ble stor i hans liv.Slik burde det i størst mulig grad også være i Guds menighet.
Midt i forfølgelse, urettferdighet og ondskap, lyser håpet for menigheten og skaper utholdenhet hos den troende. Men det gjør også noe mer. Håpet gjør at du tar andre valg enn du ville gjort om du ikke hadde denne fulle vissheten om en lønn, en himmel.
Få har nok opplevd mer prøvelser, lidelser og vanskeligheter enn det Paulus hadde i sitt kristne liv. I hans andre brev til korinterne får vi et innblikk i det. Der skriver han: «Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden.» (2.kor.11.23-27)
Hvordan kunne han holde dette ut? Vi finner et av svarene i det første brevet til Korinterne. Kapittel femten handler i hovedsak om Jesu oppstandelse fra de døde. Og i vers tretti to kan vi underforstått se hva dette håpet betyr for ham:
«Var det bare med et rent menneskelig håp jeg kjempet mot ville dyr i Efesos, hva godt hadde det tjent til for meg? Hvis de døde ikke reises opp, så la oss spise og drikke, for i morgen dør vi!» (1.kor. 15.32)
Ja, for det var ikke bare med et rent menneskelig håp han kjempet mot de ville dyrene i Efesus. Det var heller ikke et menneskelig håp som holdt Paulus oppe gjennom alle hans lidelser. Nei, det var håpet om oppstandelsen fra de døde, og vissheten om en himmel.
Jeg tror ingenting i Guds Ord har vært mer til trøst og hjelp for den lidende menighet enn håpet om en gang å nå frem til himmelen, troens endemål. Midt i forfølgelse, urettferdighet og ondskap, lyser dette håpet for menigheten og skaper utholdenhet hos den troende. Men det gjør også noe mer. Håpet gjør at du tar andre valg enn du ville gjort om du ikke hadde denne fulle vissheten om en lønn, en himmel.
I siste del av 1.kor.15.32, skriver Paulus at «Hvis de døde ikke reises opp, så la oss spise og drikke, for i morgen dør vi!»
Hvis det ikke fantes noen oppstandelse fra de døde, hvorfor skulle Paulus da gå gjennom alle disse lidelsene? Da burde han vel heller leve som om morgendagen var den siste, og utnytte dagen i dag for alt det var verdt.
For å gjøre det litt mer treffende for deg og meg; hvorfor skulle du være i et ekteskap du ikke trivdes i, om det ikke fantes noe håp i Kristus? Kunne du ikke da bare finne deg en annen? Eller hvorfor skulle du ikke lyve og ta igjen, når noen løy om deg? Eller hvorfor skulle du ikke bare feste, drikke, spise, utnytte og utarme? Det ville jo uansett ikke ha noen konsekvenser verken den ene eller den andre veien.
Jeg tror mange, også av de som kaller seg kristne, dessverre er i kategorien der deres handlinger ikke bærer preg av verken håp, eller av helvete. Man lever som «..la oss spise og drikke, for i morgen dør vi!»
Og dessverre tror man at de kan slippe unna med det. Slik er det ikke. Det som nå er i mørket, skal en gang komme frem i lyset. Det du tror ingen ser, det vet Gud: «Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.» (Hebr.4.13)
Imidlertid kan du i stedet tro på Jesus, som er lyset, allerede i dag. Da er det Han som sonet dine synder da Han ble korsfestet. Skylden din er betalt ved troen på Jesus.
I kapittel tjuefire i Matteus evangeliet, sier Jesus at i den siste tid skal det bli som på Noahs tid.
De som har lest litt i bibelen, vet at det var en tid hvor menneskenes tanker var onde dagen lang. Så onde var de at Gud talte til Noah og sa han skulle bygge et skip til redning for en kommende vannflom over hele jorden. Gud ga ham helt nøyaktige beskrivelser av hvordan han skulle bygge, og Noah gjorde som Gud hadde sagt: «Og Noah gjorde dette. Alt som Gud hadde pålagt ham, det gjorde han.» (1.Mos. 6.22)
«I tro fikk Noah varsel om det som ennå ikke var synlig. I gudsfrykt bygde han en ark og berget sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.» (Hebr.11.7)
Noah så ondskapen, og trodde Gud. Derfor bygget han også et skip i Gudsfrykt. Og han var nøye.
Mange så nok byggingen i sin samtid, og Noah fikk mulighet til å vitne. Likevel var det kun hans egen familie som ble reddet. Alle andre ble dømt. De trodde ikke.
Måtte vi alle leve med realiteten av en kommende dom og en kommende himmel.
«Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand.» (Ordspråkene 9.10)
Mens Jesus gikk sammen med disiplene sine, sa han flere ganger at han skulle lide og dø og stå opp i igjen fra de døde. Disiplene hørte det, men de klarte ikke helt å tro det. Ikke før det skjedde. Jesus overbeviste dem.
Bilde: Erlend Sundar
Som jøde i Israel på den tiden må det ha vært helt utrolig både å høre og erfare Jesus. Plutselig gikk eldgamle tekstene om en kommende Messias i oppfyllelse. De fikk se hvordan han helbredet mennesker, hvordan han drev ut onde ånder og hvordan han talte og på alle måter oppfylte det som var skrevet om ham
Mange bekjente at Jesus var Messias og hadde det evige livets Ord.
Så da tiden kom hvor Jesus ble tatt til fange, hånet, drept og lagt i graven, skulle en kanskje tro at nå var Jesus sine egne Ord om hvordan Han skulle lide, dø, og stå opp igjen, helt fremme i hukommelsen.
Slik ble det derimot ikke. Fra Jesus ble grepet i Getsemane, hersker det en tung stemning. Disiplene får snart panikk, de spres og forsvinner. Trykket mot sannheten ble for sterkt. De klarte ikke å bli stående.
Jesus står alene tilbake. Disiplene er på avstand. På flere måter.
«Men alle de som kjente ham, sto på avstand og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.», kan vi lese i Lukas 23.49.
Alt er trist og vondt. Israels håp er svunnet hen.
Etter at Jesus er korsfestet, død og lagt i graven, beskriver to disipler dette på en veldig god måte. Disiplene er på vei til Emmaus. Jesus er stått opp fra de døde, og kommer plutselig opp på siden av disse to disiplene. De kjenner Ham ikke igjen.
Jesus spør hva de snakker om.
««Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!», kan vi lese i Lukas 24.18-21.
De hadde ikke forstått at Jesus skulle bli korsfestet for alle menneskers synder, og stå opp igjen fra de døde. De trodde han skulle kaste ut de herskende romerne og ta makten, på tross av det han hadde sagt til dem og det de gamle skriftene vitnet om ham.
Rett før dette møtet, gikk flere av kvinnene som hadde fulgt Jesus til graven hans, for å salve Ham. At de skulle salve Ham, vitner om en stor sorg, og kjærlighet til denne mannen. Det vitner ikke om en tro på at noe stort straks skulle skje.
De får seg en overraskelse. Da de kommer til graven, er steinen foran graven rullet til side, og Jesus er ikke der. I stedet møter de to engler.
«Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er reist opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» (Lukas 24.5-7)
I verset etter, kan vi lese: «Da husket de hans ord.» Jesus hadde mange ganger fortalt at dette skulle skje. (Mat.16.21, Luk.9.22, Luk.9.44, Luk.18.31-34)
Disiplene var litt trege til å høre, og enda litt tregere til å forstå, og ligner mye på de fleste av oss.
Men nå forsto de. Nå trodde de. I hvert fall kvinnene. De hadde opplevd og de hadde sett. I sin store glede forteller de dette til de elleve andre, som mente dette måtte være løst snakk. De trodde dem ikke. Rett etter kommer disiplene som var på vei til Emmaus også til de andre. De forteller det samme som kvinnene. Også de hadde sett Jesus. Mens de forteller, kommer Jesus midt iblant dem.
Disiplene blir grepet av angst, men Jesus forkynner ut fra skriftene om hva som skulle skje med Messias. Disiplene faller mer og mer til ro. Og i slutten av kapitlet, kan vi lese:
«De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og velsignet Gud.»
Jesus vil på samme måte overbevise deg. Både gjennom skriftene, og gjennom opplevelser. Alt for at du skal komme til tro. Det er Han som overbeviser.
Er du en av de som spør deg selv: kan Jesus være sann, er Han menneskenes redning? Oppsøk Ham akkurat som kvinnene. Vær sann og ærlig i din søken og du vil bli overrasket og fylt av glede.
Det å ha hørt, og det å ha erfart er to forskjellige ting.
Men «Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Johannes 20.29)
Så sant
Takk for kjempefin forkynnelse Erlend og Eva! Gud velsigne dere og styrke dere🙏🏽 Guds beskyttelse♥️
Takk, Erlend, for alvorlige og viktige Ord.