Jesus – troens opphavsmann og fullender

Jesus – troens opphavsmann og fullender

Da disiplene gikk rundt sammen med Jesus, fikk de se hvordan Hans Ord stadig gikk i oppfyllelse. Og de fikk se hvordan Han var en oppfyllelse av profetier i det gamle testamentet. Likevel klarte de ikke å tro at Jesus skulle stå opp fra de døde. Ikke før Jesus overbeviste dem.

Blinde mennesker ble seende. Lamme begynte å gå. Mennesker som var besatt av onde ånder, ble satt i frihet fra det de var bundet av. Og det skjedde akkurat slik profeten Jesajas hadde sagt at Messias skulle være: «Herrens, Israels Guds Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangede og løslatelse for de bundne,…» (Jes.61.1-2)

Gjennom flere år fikk disiplene se hvordan Jesus gjorde store tegn og under. Og de fikk se hvordan det var sammenfall mellom ord og gjerning. Også i livsførsel.

Ved mange anledninger bekjente de også at de trodde Han var Messias. Som for eksempel da Jesus spør sine disipler hvem de tror Han er:

«Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn».» (Mat.16.13-16)

På tross av at disiplene stadig fikk se at Jesus var troverdig, var det spesielt en ting som ikke så ut til å synke inn selv om Jesus gjentok det en rekke ganger. Nemlig at Han skulle oppstå på den tredje dag.

Evangelisten Matteus beskriver det slik:

«Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulle gå til Jerusalem og lide mye av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slåes i hjel, og oppstå på den tredje dag.» (Mat.16.21)

Du kan lese om det hos alle evangelistene. Den underligste teksten om Jesus sin oppstandelse finner vi i det syttende kapitlet hos evangelisten Matteus:

«Men mens de ferdedes i Galilea, sa Jesus til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og på den tredje dag skal han oppstå. Og de ble meget bedrøvet.» (Mat. 17.22-23)

Den siste setningen sier mye om hvor lite de forsto av hva Jesus faktisk hadde sagt til dem ved gjentatte anledninger.

For hvordan kan man bli bedrøvet over at en mann skal oppstå fra de døde?! Det skulle være løsningen på det alle mennesker frykter. Jesus hadde seiret over døden.

Imidlertid er det nettopp bedrøvet disiplene blir. De kan simpelthen ikke fatte hva Jesus sier. De hører det, men tror det ikke.

Evangelisten Markus sier rett ut at disiplene ikke forsto hva Jesus snakket om.

«for han lærte sine disipler og sa til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskenes hender, og de skal slå ham i hjel, og når han er ihjelslått, skal han oppstå tre dager etterpå. Men de skjønte ikke dette ord, og de fryktet for å spørre ham.» (Mark. 9.31-32)

Man får nesten en fornemmelse av at disiplene ikke vil ta fra Jesus illusjonen, eller de er redde for hva slags svar de får, når det står at de «fryktet for å spørre Ham» om oppstandelsen.

Så kommer tiden. Jesus er død, og det ser ikke ut til at noen tror at Han skal stå opp igjen. Han de hadde fulgt og kalt for mester, lærer og Messias, er borte. Han de hadde trodd på, er død og begravet. De hadde sett det med sine egne øyne.

Ingen av evangelistene forteller om noen positive forventninger om den varslede oppstandelsen. Det står ikke at de samlet seg i påvente av at noe slikt skulle skje. Det virker som alt håp er ute. At det nå er over. Og bedrøvelsen måtte ha vært enorm.

Men midt i mørke og fremtidsfrykt skjer det. Noen av de kvinnelige disiplene går for å se til graven, og for å salve Jesus. Da de kommer frem, finner de den store gravsteinen veltet til side. Inne i selve graven møter de engler.

«Og det skjedde mens de sto rådville ved dette, se, da sto to menn hos dem i skinnende klær; og da de ble forferdet og bøyde sitt ansikt mot jorden, sa de til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstanden; husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa at Menneskesønnen skulle overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og oppstå på den tredje dag! Da kom de hans ord i hu.» (Lukas.24.4-8)

For en glede. Han var ikke død. Han var oppstanden.

Nå var også ordene om at Han skulle oppstå gått i oppfyllelse. Døden var beseiret.

Siden viste Jesus seg for mange av disiplene. Og de fikk se Ham reise opp med skyen fra Oljeberget i Jerusalem:

«Og mens de stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da stod to menn hos dem i hvite klær, og de sa: dere galileiske menn! hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen.» (Apostlenes gjerninger 1.10-11)

Mennesker svikter. Mennesker kan slite med troen. Jesus overbeviser deg og meg, styrker oss og gir håp. Han sier noe for deretter å oppfylle det, slik at vi kan tro Ham. Jesus er troens opphavsmann og fullender.

Den samme mannen tok våre synder på seg. Eller som profeten Jesaja sier:

«Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes.53.5)

Lysten til andre ting – den «uskyldige» fristelsen

Lysten til andre ting – den «uskyldige» fristelsen

Jeg tror ikke Demas en dag sa, «Du Paulus, jeg elsker denne verden så høyt, jeg. Så nå forlater jeg deg.» Nei, jeg tror heller det var denne verdens ting og tang av fristelser som gradvis dro i ham, og til slutt var han borte fra Gud og menigheten.

Illustrasjonsfoto: Fra Pixabay

Når vi leser historien om Satan som fristet Jesus med all verdens rikdom for at Jesus skulle falle ned å tilbe ham, er det så lett å si: «Nei, jeg ville heller aldri tatt imot hele verden om djevelen tilbød meg det. Jeg vil tilbe Gud.»

Da apostelen Paulus reiste rundt og forkynte evangeliet, fikk han oppleve hvordan fristelser virker i praksis. En av hans trofaste medarbeidere, Demas, forlot ham fordi han fikk denne verden kjær.

«For Demas forlot mig, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden,» (2.tim.4.10)

Jeg tror ikke Demas en dag sa at «Du Paulus, jeg elsker denne verden så høyt, jeg, så nå forlater jeg deg.»

Nei, jeg tror det foregikk over mye lengre tid. Sakte gled Demas bort fra troen og tjenesten. Etter hvert sluttet han å be, og å tenke på Guds ord. I stedet var andre ting kommet inn. Fristelser.

Helt dagligdagse fristelser. Tilsynelatende tilforlatelige ting tok over for det viktigste i Demas sitt liv.

Problemet var ikke disse tingene i seg selv, men hvordan de gradvis tok mer og mer plass i Demas sitt daglige liv.

I evangeliet sier Jesus dette på en fantastisk måte:

«Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet, og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og lysten etter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.» (Mark.4.18-19)

Det er denne lysten «etter de andre ting» vi skal være spesielt bevisst på.

I dag kan det være lysten til å tjene penger, for å ha bil, båt og hytte. Eller det kan være noe så enkelt som at du har dilla på elektriske duppeditter, duppeditter som ser så uskyldige ut at de lett kan forsvares. Eller det kan være at barnebarna dine er blitt livet ditt, eller at du holder på å kose deg i hjel med mat, drikke og andre godsaker. Og tiden du brukte på Guds Ord og bønn er nesten blitt totalt fraværende.

Det som skjer i disse tilfellene, er at Jesus blir fjernere og fjernere. Det samme blir et liv i ånden.

Hva gjør du om du er i akkurat denne situasjonen? Det er to ting. Det ene er å bekjenne det for Jesus. Det andre er å omvende seg, og begynne å lese og å høre Guds Ord igjen.

Det er her du kan hente kraft i dagliglivet, og det er gjennom Ordet Jesus renser sin menighet:

«for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet, forat han selv kunne fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig.» (Ef.5.26-27)

Eller som han sier et annet sted:

«Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» (Mat.4.4)

Ordet skaper tro. Og det er av tro den rettferdige skal leve. Ordet vil gi deg hjertets opplyste øyne.

Jeg tror mange problemer i kristnes liv kunne vært unngått om vi brukte tid med Jesus. I Ordet og i bønnen. På den måten blir du fylt med Hans Ånd, liv, tro og kjærlighet, og blir mye bedre rustet mot fristelsene i dagliglivet.

«Lysten til andre ting» er et underkommunisert problem i kristne sammenhenger, og en av de store grunnene til at Ordet ikke bærer frukt i våre liv.

«Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død.» (Jak.1.14-15)

Be for kristne brødre og søstre med Korona

Be for kristne brødre og søstre med Korona

I dag snakket jeg med en kjær kristen bror med førstehåndskunnskap om koronasykdom. Mange i hans omgangskrets er nå smittet, og flere ligger alvorlig syke på sykehus.

Foto: Image by torstensimon from Pixabay

Personen jeg snakket med ønsket sterkt at vi husket de som nå er smittet med Covid i våre bønner. Han hadde mange ganger tidligere opplevd hvordan bønn hadde hjulpet ham igjennom vanskelige tider.

Vær med å be! Spesielt for de med alvorlig koronasykdom.

«Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med,» (1.kor.12.26)

Et slag mot oppmuntringsforkynnelse

Et slag mot oppmuntringsforkynnelse

I Matteus evangeliet kapittel 24 sier Jesus noe om å gi tjenestefolket «mat (red: les Ord) i rette tid». Men hva betyr det?

Foto: Peggy und Marco Lachmann-Anke from Pixabay

Joda, det kan bety å gi et oppmuntrende ord til den som trenger det, det kan bety å gi et trøstens ord til den som er nedfor, eller det kan bety å fortelle hvor høyt Gud elsker en. Alt dette kan være «mat i rette tid.»

Ordet KAN er her et nøkkelord. For det handler helt og holdent om «mat i rette tid». Og det kan godt være at det overhodet ikke er rette tid for noe av det overnevnte.

Vi kan stille oss spørsmålet om hva som hadde skjedd om profeten Jeremia hadde sagt til det israelske folket: «Gud velsigne dere», «fred være med dere», eller «Gud elsker dere», den gang israelittene vendte seg bort fra Guds Ord? Hadde det vært mat i rette tid?

Svaret gir seg selv. Israel hadde begynt å tilbe andre guder, og levde i urett og synd.

Så selv om det er sant at Gud elsker oss, vil gi oss fred, og vil velsigne oss, så betyr det absolutt ikke at det er mat (les ord) i rette tid. Det kan tvert om føre mennesker i fortapelsen, og være ett utslag av at budbæreren er mest opptatt av å holde seg inne med tilhøreren(e).

Men det er krevende å stå ved Guds ord. Og noen ganger skal det bæres frem for mennesker i høye stillinger. Slik som da profeten Natan fikk beskjed om å gå med et svært tøft budskap til kong David.

Hvordan ville det gått om Natan ikke hadde fortalt kongen om hans store synd, og konsekvensene av den? David hadde ligget med en annen manns kone, hun ble gravid, og David sendte kvinnens mann i en krig han visste han ville bli drept i.

Om ikke Natan hadde gått til David, kunne i verste fall Gud ha forlatt kong David, og han ville gått fortapt.

Det er alvorlig å tale Guds ord. Det gjelder enten du har en evangelisttjeneste, profettjeneste, lærertjeneste eller er hyrde for menigheten din. Ordet kan sette mennesker i frihet, men det kan også fortsette å holde mennesker fast i deres synder.

Og selv om det høres så tilforlatelig ut å tale positivt og hyggelig til alle mennesker, vil det ikke nødvendigvis hjelpe noen. Det kan tvert om gjøre det motsatte.

Og for deg som står fram med vanskelige, sanne og tøffe budskap; legg spesielt merke til de avsluttende ordene i Matteus 24.45-47:

«Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.»

Hadde det vært lønnen her på jorden som var det viktige, ville kanskje hverken Natan eller Jeremia stått opp for det som var rett. Men heldigvis så de frem til lønnen i himmelen. Det må vi også gjøre.

I Hebreerbrevet 11.25-26 står det om Moses: «…idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen.»

Forklarer du menneskers frelse som noe psykisk

Forklarer du menneskers frelse som noe psykisk

Hva tenker du når du hører om mennesker som helt plutselig forandres etter å ha «møtt Jesus»? Vanlige folk som aldri snakket om Gud tidligere, og så plutselig blir helt forandret. Eller når folk som drakk, bannet, dopet seg, hatet kristne, så på seg selv som ateister, løy, baktalte, slet med forbrukerlån (brukte for mye penger), eller var rundbrennere, slutter plutselig med alt dette.

Æren gir de til Jesus. De klarer ikke å slutte og snakke om Ham, men forteller om hvordan Han hjalp dem ut av situasjonen de var i, og hvordan de ble tilgitt sine synder ved troen på Jesus.

For en del år siden arbeidet jeg sammen med en mann i en kristen rusrehabiliteringsinstitusjon.  Han fortalte om seg selv at han tidligere aldri gråt, hadde et hardt hjerte, og at han var ateist. En dag fikk han et «møte med Jesus» som forandret alt dette.

Plutselig begynte tårene å renne når det var ting som var rørende, eller når han møtte mennesker som hadde det vondt. Han fortalte at hjerte hans var blitt så mykt.

Og viktigst av alt var at han, som tidligere hadde vært ateist, nå var helt overbevist om at Jesus var Guds sønn. Dette var ikke en lengre prosess hvor hans ateistiske standpunkt gradvis ble endret, men et plutselig «møte med Jesus».

Apostelen Paulus, eller Saulus som han het før han kom til tro på Jesus, var ikke alltid apostel. Og helt frem til han ble det, forfulgte han de kristne.

Det står om ham at: «Men Saulus fnyste fremdeles av trussel og mord mot Herrens disipler, og han gikk til ypperstepresten og ba ham om brev til Damaskus, til synagogene der, for at om han fant noen som hørte Guds vei til, både menn og kvinner, han da kunne føre dem bundne til Jerusalem.» (Ap.gj. 9.1-2)

Men i løpet av et lite øyeblikk ble hele hans liv totalt forandret. Paulus møtte Jesus da han var på vei til Damaskus:

«Men på reisen skjedde det at han kom nær til Damaskus, og med ett strålte et lys fra himmelen om ham, og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men stå opp og gå inn i byen, så skal det bli deg sagt hva du har å gjøre! Men mennene som reiste sammen med ham, stod forferdet, for de hørte vel røsten, men så ikke noen.» (Ap.gj.9.3-8)

Det er en dramatisk endring i et menneskes liv. Og det står videre om ham at: «..straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.» (Ap.gj.9.20)

Fra å forfølge kristne til å forkynne Jesus er en ganske dramatisk endring.  

Mange kristne har hatt denne typen livsforandrende opplevelse, etterfulgt av vitnesbyrdet om at Jesus er Guds sønn.

Imidlertid hører jeg ofte ikke-troende si at det var «veldig bra for deg at troen kunne hjelpe deg i en vanskelig livssituasjon», eller at «det var fint at du kunne finne noe å tro på».

I begge overnevnte argumenter sies det implisitt at det egentlig var noe psykologisk som skjedde. Du trengte liksom noe å holde deg fast til. En slags psykisk livbøye.

Men hva om det er du, som sier eller tenker dette, som tar alvorlig feil om hva som skjedde med disse menneskene? Sjansen er betraktelig høyere for det, enn for det motsatte. Tross alt har svært mange mennesker opplevet denne forvandlingen. Og tross alt har det skjedd mirakler med mange av disse menneskene som forteller om et slikt møte med Jesus.

Så min utfordring går til nettopp deg som har hørt slike historier: les i bibelen selv. Gjør deg opp en skikkelig mening. For ifølge Bibelen er det to utganger på livet.

Er Bibelen sann, er dette en sak som krever mer enn bortforklaringer om at alle møtene med Jesus er av psykologisk karakter.

Stå med i bønn og økonomisk

Stå med i bønn og økonomisk

 

Det vil øke muligheten for at vi kan produsere mer, og nå flere med forkynnelse, vitnesbyrd, sanger, o.a. 

VIPPS: 634279 Konto: 0521 19 39410

You have Successfully Subscribed!