Midt i forfølgelse, urettferdighet og ondskap, lyser håpet for menigheten og skaper utholdenhet hos den troende. Men det gjør også noe mer. Håpet gjør at du tar andre valg enn du ville gjort om du ikke hadde denne fulle vissheten om en lønn, en himmel.

Få har nok opplevd mer prøvelser, lidelser og vanskeligheter enn det Paulus hadde i sitt kristne liv. I hans andre brev til korinterne får vi et innblikk i det. Der skriver han: «Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden.» (2.kor.11.23-27)

Hvordan kunne han holde dette ut? Vi finner et av svarene i det første brevet til Korinterne. Kapittel femten handler i hovedsak om Jesu oppstandelse fra de døde. Og i vers tretti to kan vi underforstått se hva dette håpet betyr for ham:

«Var det bare med et rent menneskelig håp jeg kjempet mot ville dyr i Efesos, hva godt hadde det tjent til for meg? Hvis de døde ikke reises opp, så la oss spise og drikke, for i morgen dør vi!» (1.kor. 15.32)

Ja, for det var ikke bare med et rent menneskelig håp han kjempet mot de ville dyrene i Efesus. Det var heller ikke et menneskelig håp som holdt Paulus oppe gjennom alle hans lidelser. Nei, det var håpet om oppstandelsen fra de døde, og vissheten om en himmel.

Jeg tror ingenting i Guds Ord har vært mer til trøst og hjelp for den lidende menighet enn håpet om en gang å nå frem til himmelen, troens endemål. Midt i forfølgelse, urettferdighet og ondskap, lyser dette håpet for menigheten og skaper utholdenhet hos den troende. Men det gjør også noe mer. Håpet gjør at du tar andre valg enn du ville gjort om du ikke hadde denne fulle vissheten om en lønn, en himmel.

I siste del av 1.kor.15.32, skriver Paulus at «Hvis de døde ikke reises opp, så la oss spise og drikke, for i morgen dør vi!»

Hvis det ikke fantes noen oppstandelse fra de døde, hvorfor skulle Paulus da gå gjennom alle disse lidelsene? Da burde han vel heller leve som om morgendagen var den siste, og utnytte dagen i dag for alt det var verdt.

For å gjøre det litt mer treffende for deg og meg; hvorfor skulle du være i et ekteskap du ikke trivdes i, om det ikke fantes noe håp i Kristus? Kunne du ikke da bare finne deg en annen? Eller hvorfor skulle du ikke lyve og ta igjen, når noen løy om deg? Eller hvorfor skulle du ikke bare feste, drikke, spise, utnytte og utarme? Det ville jo uansett ikke ha noen konsekvenser verken den ene eller den andre veien.

Jeg tror mange, også av de som kaller seg kristne, dessverre er i kategorien der deres handlinger ikke bærer preg av verken håp, eller av helvete. Man lever som «..la oss spise og drikke, for i morgen dør vi!»

Og dessverre tror man at de kan slippe unna med det. Slik er det ikke. Det som nå er i mørket, skal en gang komme frem i lyset. Det du tror ingen ser, det vet Gud: «Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.» (Hebr.4.13)

Imidlertid kan du i stedet tro på Jesus, som er lyset, allerede i dag. Da er det Han som sonet dine synder da Han ble korsfestet. Skylden din er betalt ved troen på Jesus.

I kapittel tjuefire i Matteus evangeliet, sier Jesus at i den siste tid skal det bli som på Noahs tid.

De som har lest litt i bibelen, vet at det var en tid hvor menneskenes tanker var onde dagen lang. Så onde var de at Gud talte til Noah og sa han skulle bygge et skip til redning for en kommende vannflom over hele jorden. Gud ga ham helt nøyaktige beskrivelser av hvordan han skulle bygge, og Noah gjorde som Gud hadde sagt: «Og Noah gjorde dette. Alt som Gud hadde pålagt ham, det gjorde han.» (1.Mos. 6.22)

«I tro fikk Noah varsel om det som ennå ikke var synlig. I gudsfrykt bygde han en ark og berget sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.» (Hebr.11.7)

Noah så ondskapen, og trodde Gud. Derfor bygget han også et skip i Gudsfrykt. Og han var nøye.

Mange så nok byggingen i sin samtid, og Noah fikk mulighet til å vitne. Likevel var det kun hans egen familie som ble reddet. Alle andre ble dømt. De trodde ikke.

Måtte vi alle leve med realiteten av en kommende dom og en kommende himmel.

«Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand.» (Ordspråkene 9.10)