Med jevne mellomrom ser jeg diskusjoner blant kristne som drøfter hvorvidt en gjenfødt kristen kan falle fra og siden gå fortapt. Noen mener det er umulig. Dessverre er ikke det forenelig med Guds Ord. Det er mulig å forherde seg, noe forfatteren av Hebreerbrevet tydelig advarer mot. I dagens samfunn tror jeg det er lettere enn noen gang tidligere.

Bilde: lunasol97

Når man leser om det jødiske folks ferd gjennom det gamle testamentet, er det en slags veksels-sang mellom lovprisning til Gud for Hans frelse og hjelp, og vantro mot Guds Ord med påfølgende klagesang.

Kanskje du har tenkt at det er forunderlig hvordan et folk som opplevde Guds mirakuløse utfrielse fra Egypt, ikke lenge etterpå tvilte på den samme Gud. De hadde opplevd alle plagene Egypt ble utsatt for, og de hadde opplevd hvordan havet delte seg i to slik at de kunne spasere igjennom, mens havet slukte egypterne som kom etter dem. Jødenes lovprisning til Gud satt løst på havets bredde.

Som en kristen, er det lett å kjenne seg igjen i denne jubelen over befrielse og frelse. Er du løst fra det som tidligere fikk deg til å gjøre det motsatte av det du ville, og som holdt deg i «slaveri», sitter jubelen og gleden løst etterpå.

I det nye testamentets Hebreerbrevet tar forfatteren opp tråden fra jødenes jubel og vantro når det står: «Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter som den gang deres fedre trosset meg, den dagen de utfordret meg i ørkenen. De utfordret meg og satte meg på prøve, enda de i førti år hadde sett de gjerninger jeg gjorde. Derfor fikk jeg avsky for denne ætten og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier. Så sverget jeg i min vrede: De skal aldri komme inn til min hvile!» (Hebr.3.7-11)

Mange av dem det henvises til i teksten over kom aldri inn i det lovede landet. De døde i ørkenen. Det er Gud selv som sier at «De skal aldri komme inn til min hvile».

Forfatteren av Hebreerbrevet drøfter så hvorfor dette skjedde. Konklusjonen er at det var vantro som førte til situasjonen: «Vi ser altså at det var vantro som gjorde at de ikke kunne komme inn.»  (Hebr.3.19)

Jeg tror den største faren for kristne i dag er å få denne verden kjær. Du glir sakte bort fra den levende troen. Ordet er ikke lenger retningsgivende for deg, og det smelter ikke sammen med deg. Du er kommet på avstand. Avstanden gjør at du handler på en annen måte enn du gjorde tidligere. Kanskje tenker du at det og det ikke er så farlig?! Det er feil. Det fører igjen til trelldom og forherdelse.

«Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Dere skal oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. Vi har jo fått del i Kristus. Vi må bare helt til slutt holde fast ved det grunnlag vi hadde i den første tid.» (Hebr.3.12-14)

Det finnes noen som mener at kristne ikke skal omvende seg, og at omvendelsen hører de ufrelste til. Dette på tross av at Jesus sine brev til de ulike menighetene i Johannes åpenbaringen, nettopp handler om omvendelse.

Om du er av dem som har kommet på avstand, og som kjenner at denne teksten traff deg, omvend deg. Gå til menigheten og til forbønn, bruk tid i Guds Ord og i bønn. Herren er nær hos dem som har gått seg vill eller holder på å gå seg vill.

«Siden løftet om å få komme inn til Guds hvile ennå ikke er oppfylt, må vi være på vakt, så det ikke skjer at noen av dere blir liggende etter. Det glade budskap er jo forkynt både for oss og for dem. Men de hadde ikke noe gagn av ordet de hørte, fordi det ikke ved troen ble ett med dem som hørte det. Det er vi som går inn til hvilen, vi som tror.» (Hebr.4.1-3)