Med det å bli gammel følger det sykdommer, og en kropp og et sinn som ikke kan prestere så mye lenger. I hvert fall for de fleste av oss. Alderdommen kan derfor være tøff og vanskelig. Den kan skape psykiske belastninger med mange bekymringer, og også frykt.

Bilde: Gundula Vogel

Bibelen vet også om denne situasjonen. Den fornekter den ikke, men trøster og hjelper oss til å skifte fokus. Det er nemlig noe som kan skje parallelt med denne naturlige prosessen.

I Paulus sitt andre brev til korinterne, kapittel fire og vers seksten til atten, står det noen veldig fine ord:

«Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.»

Paulus peker i teksten over på hvordan hans (vårt) ytre menneske går til grunne av trengsler. Hadde han stoppet med det, ville det vært trist, men det er som om disse trengslene han opplever, gjør at himmelen blir mer synlig. Teksten bærer på en lengsel om noe mye mer.

Han har nemlig ikke det synlige for øyet, men det usynlige, det du kan se med ditt hjerte, men ikke med ditt øye. Paulus har fått hjertets opplyste øye, troens øye.

For en skatt.

I sitt andre brev til Timoteus, kapittel en og vers fjorten, skriver Paulus at «Ta vare på den gode skatten som er betrodd deg! Den Hellige Ånd, som bor i oss, skal hjelpe deg til det.»

Tidligere i samme brevet, kan vi lese at Paulus minner Timoteus på at han ikke har fått en motløshetens ånd, men en ånd av kraft og sindighet.

Om vi som gamle kun ser på de ytre omstendighetene, og glemmer det usynlige, er det lett å bli motløs og nedbrutt. Da er Paulus sitt råd til Timoteus om å ta vare på den gode skatten et godt råd.

For en del år siden leste jeg en historie om en av de store kvinnelige misjonærene. Et ektepar som besøkte henne på hennes eldre dager, forteller at de ble veldig skuffet da de traff henne. Hun så nedbrutt og veldig sliten ut. Etter at de hadde vært der en liten stund, sa den kvinnelige misjonæren at de måtte ha henne unnskyldt en liten stund.

Etter den lille stunden var over, kom hun ut til dem igjen. Hun var helt forandret. Ansiktet skinte. Hun hadde vært sammen med Jesus.

Gud har latt den rike kraften bo i skrøpelige leirkar. Gammel som ung.

Jeg har opp gjennom årene møtt på noen av disse. Eldre mennesker, som ble totalt forandret i møte med Jesus.

Og det er nettopp det. Vi må ikke fokuserer så mye på det synlige at vi glemmer det usynlige. Som gammel er det viktig å «ta vare på den gode skatten som er betrodd deg.»

Gjør det i bønn, i Guds Ord og sammen med andre troende. Da vil du merke at motløshetens ånd vil slippe taket, og ditt indre menneske blir fornyet dag for dag.

Må Gud velsigne deg rikt!