Den inhabile pappaen

Den inhabile pappaen

Mange norske lover omhandler begrepet inhabilitet eller ugildethet. Det er selvfølgelig ikke uten grunn. Nære relasjoner, vennskap og handelsforbindelser kan ødelegge dømmekraften når vanskelige avgjørelser skal tas. I bibelen er det spesielt en historie som minner oss om hvor viktig det er å være habil.

I en artikkel på «Lovdata», opprettet av Justisdepartementet og det juridiske fakultet i Oslo, står det følgende om inhabilitet: «Det er flere hensyn som taler for at den som har egeninteresse i utfallet av en sak, eller som har et nært slektskap eller vennskap til noen av partene, ikke bør behandle eller avgjøre vedkommende sak: For det første kan det være fare for at vedkommende vil opptre partisk. For det andre er det av stor betydning at folk har tillit til at tjenestemenn opptrer upartisk. Og for det tredje tjener habilitetsreglene til å beskytte tjenestemenn mot utilbørlig press utenfra.»

Et av de beste eksemplene på hvor viktig disse habilitetslovene er, finner vi i den såkalte vannverkssaken fra Romerike nord for Oslo.

I en lederartikkel i Aftenposten 14. oktober 2010 kan vi lese: «Dette er historien om hvordan en driftig vannverkssjef gjennom tiår neglisjerte alt anskaffelsesregelverk og ga oppdrag til et nettverk av private selskaper som han selv, slektninger eller samarbeidspartnere kontrollerte.»

Og videre: «DET ER DEN ELLEVILLE historien om hvordan samrøret mellom private og offentlige selskaper gjorde det mulig å svindle til seg enorme beløp som vannverkssjefen saltet ned i sitt jaktparadis i Sør-Afrika. Sist, men ikke minst, er det historien om lokalpolitikere som i mange år lukket øynene for blinkende varsellamper, og som plasserte seg selv i styrene for selskaper de skulle kontrollere.»

I denne saken var det hovedsakelig snakk om, ved hjelp av sin posisjon, å berike seg og sine på fellesskapets goder. Politikerne visste, men sa ingenting.

I kristen sammenheng er spørsmålet om inhabilitet og habilitet også svært viktig. Kanskje ikke først og fremst med tanke på økonomisk berikelse, men mer med tanke på korrumpering av Guds Ord.

Mange steder er de familiære båndene sterke innad i menigheten. Sønner og døtre settes inn i menighetens ledelse og i forskjellige tjenester. Eierskap til en menighet går mer eller mindre i arv. På små steder kan dette være umulig å unngå.

Det krever mye av oss.

I første Samuelsbok kan vi lese om presten Eli og hans to sønner, Hofni og Pinehas. Sønnene var prester for Gud. Og forvaltet derfor Guds ord. Men det står om dem at de var uten ryggrad. De gjorde mye som var mot Guds ord. På grunn av sin posisjon kan man raskt tenke seg at de derfor førte Guds menighet på avveie. Både som eksempler og i hva de lærte bort.

Pappaen deres fikk vite om det som skjedde. Han snakket til dem. Men det stoppet der. Sønnene fikk holde på videre.

Derfor sendt Gud en Gudsmann til Eli med spørsmålet: «Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg?…»

Det var åpenbart slik at Gud ikke var fornøyd med at Eli lot sønnene holde på slik de gjorde. Det kom også veldige konsekvenser over hele slekten som en følge av dette.

Når vi i kristne sammenhenger har tette bånd i ledelsen av menigheter, stiller det oss ovenfor vanskelige dilemmaer. Guds ord må alltid gå foran nære bindingene.

Ellers som Jesus ville sagt det: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Mat.10.37-39)

I vannverkssaken førte tette relasjoner og jakten på vinning til korrupsjon. I situasjonen med Eli og sønnene var det også snakk om en vinning.

Om Eli tok tak i situasjonen, ville det gå ut over sønnene. Bekymringen for dette førte til at Guds ord ble korrumpert, og folk i menigheten ble kanskje ført på avveie.

Alt fordi pappaen var inhabil. Dette er en flott historie til lærdom for oss alle når vi skal forvalte Guds Ord.

Må Gud velsigne deg i din gjerning.

Det er din tro som frelser deg

Det er din tro som frelser deg

Tiden da Noah levde var en ond tid. I første mosebok, kapittel seks vers fem, kan vi lese at tankene i menneskenes hjerter var onde dagen lang. Så onde var de, at Gud angret det han hadde skapt, og at Han var full av sorg over denne ondskapen.

Bilde: Image by Jeff Jacobs from Pixabay

Slik var Noahs tid. Men det står om Noah at «han vandret med Gud», at han var en rettferdig mann blant sine samtidige, og at han fant nåde hos Gud.

På grunn av ondskapen oppsøkte Gud Noah. Gud ba ham bygge et skip, for Han ville nå ødelegge jorden og alt som var på den.

Noah kunne tenkt med seg selv at en slik dom og ødeleggelse kommer nok ikke, for jeg kan ikke se denne ondskapen som Gud forteller om. Sånn var det ikke. Noah trodde Gud.

Han så ondskapen. Han så all den urette vinningen. Hvordan mennesker levde i sine lyster og hvordan penger var mer viktig enn omsorg for mennesker. Han så og hørte sikkert baktalelse, sverting, smisking og partier. Han så sikkert falskheten, kjærligheten som var kald, og som bare var ord uten hjerter, egne lyster uten å tenke på sin neste. Noah så det sikkert alt sammen. Og han hadde sikkert sett det lenge.

Derfor trodde han Gud når Gud sa det kom en dom. Derfor begynte Noah å bygge et skip midt i det tørreste landskap. Han trodde Gud når Gud sa det skulle komme en flom. Og etter mange års skipsbygging fikk Noah rett.

Den gangen var det troen og skipet som ble Noahs redning.

I dag er det også troen på det Gud har sagt som er redningen. Men skipet er Jesus. Han som ble korsfestet for dine og mine synder. Han som ble knust for oss.

Det er bare ved troen på Ham at vi unnslipper dommen, får utslettet skyldbrevet som er skrevet mot oss med bud, og får et evig liv.

Det er din tro på Jesus som redder deg. Og bare det.

La lovsangen lyde i menigheten

La lovsangen lyde i menigheten

Bilde: Image by Jeff Jacobs from Pixabay

Det finnes en lovsang som synger av hjertet om Ham som er vår redning. Om Ham som reddet Israelsfolket ut av Egypt og gjennom havet. Og som frelste deg og meg.

Mer trengt enn det Israelsfolket var da de sto der med havet foran seg og hele den egyptiske hær i ryggen, tror jeg det er vanskelig å komme. De var helt vettskremte og så undergangen i hvitøyet. All tro på Gud var forsvunnet hos de aller, aller fleste av dem.

«Da farao nærmet seg, fikk israelittene se at egypterne kom etter dem. De ble livende redde og ropte til Herren. Og de sa til Moses: Var det da ingen graver i Egypt siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt?» (2.Mos.14.10-11)

Glemt var alle de utrolige undergjerningene Gud hadde gjort for dem i Egypt. Plutselig var det ikke Gud som hadde ført dem ut av Egypt, men Moses.

Det er da, midt i denne ekstremt vanskelige situasjonen av vantro og frykt, at Gud frelser hele folket.

Plutselig deler havet seg, og en redning ut av vanskelighetene åpenbarer seg. Israelsfolket går ut av noe som så umulig ut for mennesker.

Når de kommer ut på den andre siden av havet, lukker havet seg over hele den forfølgende egyptiske hæren.

Da synger hele folket den vakreste lovsang til Israels Gud:

«Jeg vil lovsynge Herren,

        for han er høy og herlig;

        hest og kriger styrtet han i sjøen.

        Herren er min kraft og min styrke,

        og han er blitt min redning.

        Han er min Gud, ham vil jeg love,

        min fars Gud, ham vil jeg lovsynge.» (2.Mos.15.1-2)

Sånn er de første versene av lovsangen. Så følger det mange vers om alt det fantastiske Gud gjorde for dem.

Det er denne lovsangen vi må ha mere av i menighetene våre, denne lovsangen om hva Gud har gjort for akkurat deg. Mange i dag ser kanskje ikke på dette som lovsanger. Og få av sangene vi synger i dag, handler om hva Gud gjorde for tekstforfatteren.

Vi må slippe til denne lovsangen. La de som kjenner hjertet springe over av glede, få lovsynge det ut midt i forsamlingen. Uten at det er programmert.

Det er ekte. Det er sant. Det er godt. Ja, det er helt herlig!

Vi har en stor Gud. Ikke bare fordi det står at han er stor, men fordi vi har opplevd Hans storhet. Han dro oss opp. Reddet oss. Frelste oss.

Slipp det løs. Rør ved Jesus. En kraft går ut av Ham.

Da mamma drømte om Jesus i skyen

Da mamma drømte om Jesus i skyen

Det er ikke så ofte jeg skriver om drømmer. I dag blir et unntak. For i natt hadde mamma en drøm jeg tror vi alle har godt av å høre.

Mamma sto mellom kirken og skolen på Lambertseter i Oslo. Hun var sammen med en annen person da hun så et gyllent lys på himmelen. Ut av lyset kom det en slags tåkesky. Hun så Jesus helt tydelig og klart i skyen. Hun beskriver Ham som ganske stor.

Så snakket Jesus til mamma: «Jeg kommer for å hente deg».

Mamma strakk hendene mot himmelen og sa: «Jeg kommer».

Mamma våknet med hjertebank.

«For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord!» (1.tess.4.16-18)

Personen som sto sammen med mamma hadde ikke sett noe av det hele.

«Jeg sier dere: Den natten skal det ligge to i samme seng; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake. To kvinner skal male på samme kvern; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake. To menn skal være ute på marken; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake.» (Luk. 17.34-36)

Må Gud velsigne deg! Og må vi alle få møte Jesus i skyen.

Og Herren virker med

Og Herren virker med

Det er mye negativt som skjer rundt oss. Både i samfunnet og i menigheten. Det er lett å glemme alt det gode som også skjer når Herren virker med gjennom enkle troende kvinner og menn.

– Ønsker noen å bli med frem? spurte jeg.

Vi satt helt bakerst. Vi var en seks, syv stykker som satt der. Alle, bortsett fra meg var inne til rusrehabilitering. Mange av dem hadde trolig aldri vært på et kristent møte tidligere. De så litt engstelige ut. Ikke så rart. Lokalet var helt fullt. Ikke var de i sitt livs beste form heller. 

En av dem, en ung mann, reiste seg plutselig.

– Jeg vil frem, sa han.

Det hadde akkurat vært en herlig forkynnelse av Guds ord, og nå i ettermøtet ønsket mange å bli bedt for. De sto i kø helt foran.

Vi forsto at det ville bli vanskelig å få forbønn av forkynneren, så jeg tilbød meg å be for den unge mannen. Han takket ja. Jeg la hendene på hodet hans og begynte å be. Da jeg jeg var ferdig så han helt overrasket ut. På vei tilbake til resten av gjengen snudde han seg mot meg.

– Dette hadde jeg aldri trodd. For en kraft.

Det skulle vise seg å bli et vendepunkt i livet hans.

Ett år senere møtte jeg den samme unge mannen. Han fortalte at fra det øyeblikket han ble bedt for hadde han ikke hatt lyst på noen form for rus. Alt rus-sug hadde forsvunnet.

Det var selvfølgelig ikke noe spesielt med hendene mine. Hendene mine hadde ingen forutsetninger for å gjøre denne mannen rusfri, for å si det forsiktig. Det var ved Herrens kraft at det skjedde. Herren hadde virket med da jeg ba, og ikke minst virket Herren med da han hadde hørt forkynnelsen av Guds.

Mange ganger etterpå har jeg opplevd liknende ting. Ikke bare når jeg har bedt for mennesker, men når andre kristne har bedt.

Noen ganger kan det være enkelt å si hva det er som skjer, fordi virkningen er veldig konkret. Andre ganger kan det være mindre konkret, men likevel tydelig

Eva og jeg har reist mye rundt om i landet i forskjellige menigheter. En fantastisk tjeneste. Eva har forkynt ordet, og jeg har ikke tall på alle de som har grått både under forkynnelsen, og etterpå ved bønn.

Ånden har falt på folk. Gud har virket med under forkynnelsen av troens ord.

Noen forteller at de ordene var rett til dem, noen forteller at de har fått en fornyelse i sitt samfunn med Gud, noen forandrer sin livsførsel som en følge av forkynnelsen og noen forteller at bibelen er blitt helt ny for dem og at de har fått en bedre forståelse av Ordet.

Jeg forteller ikke dette for å skryte, men fordi det er viktig å huske på at Herren virker med også i dag. Jesus er en realitet. Vi taler fordi vi tror.

Det samme gjør mange andre vitner rundt om i dette landet. Små og store under skjer hver eneste dag. Herren virker med gjennom enkle troens folk.

«Men de gikk ut og forkynte ordet allesteds, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.» (Mark.16.20)

Stå med i bønn og økonomisk

Stå med i bønn og økonomisk

 

Det vil øke muligheten for at vi kan produsere mer, og nå flere med forkynnelse, vitnesbyrd, sanger, o.a. 

VIPPS: 634279 Konto: 0521 19 39410

You have Successfully Subscribed!