I Johannes evangeliets kapittel 8, får vi del i en samtale mellom fariseerne og Jesus. Jesus har akkurat sagt at han er verdens lys, og at de som følger ham ikke skal vandre i mørket men ha livets lys.
Fariseerne, som stort sett var ute etter å finne feil ved ham, eller å sette ham fast, påpeker da at han vitner om seg selv, og at et slikt vitnesbyrd ikke er sant.
Jeg må innskyte at det fantes flere enn ett menneske, for å si det forsiktig, som vitnet om Jesus på denne tiden. Imidlertid tror jeg ikke fariseerne var så interessert i det. De var mer interessert i å kverulere.
Så Jesus kunne kanskje svart at de nok ville finne flere vitner i saken. Imidlertid gir han dem heller en skikkelig utfordring.
«Og i deres egen lov står det skrevet at et vitnesbyrd fra to mennesker skal gjelde som sant. Jeg vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner også om meg.», kan vi lese i Joh.8.17.
Og med det får Jesus dem til å tenke. Hvordan kan han si at faderen vitner om ham?
Er han Messias, Guds sønn og Guds salvede? Hva må til for at Jesus vil oppfylle kriteriene til å være det?
Får å finne ut av det måtte fariseerne se på hva han hadde gjort og sagt. Mange av dem kjente skriftene godt. Stemte Jesus med det de hadde lest og lært?
Jeg kan nesten se for meg en samtale mellom noen oppriktige av dem:
Jeg har hørt han har helbredet mange fra deres sykdommer, og drevet onde ånder ut av folk.
Jeg har også hørt det, og kjenner mange som har vært til stede når disse tingene har skjedd – folk som har sett det med egne øyne.
Ja, det er ganske fantastisk.
Var det ikke det som skulle kjennetegne Guds sønn, Guds salvede?
Jo det står om det i tekstene etter profeten Jesaja. Der står det blant annet at: «Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker.»
Også skjer alle disse tingene! Det er ganske utrolig. Mange av de som strømmer til ham er jo også folk som samfunnet ser ned på, og folk med fæle sykdommer og sykdommer som ødelegger livene deres. Han støter dem ikke bort. Livene deres blir åpenbart forandret.
Mens Jesus levde oppfylte han tekstene fra det vi kaller det gamle testamentet. Han ikke bare siterte, men han gjorde det skriften hadde sagt skulle skje. Og han levde et liv ingen av oss kan leve. Han var uten synd og store mirakler og undere fulgte ham.
Til slutt gjorde han det viktigste av alt. Han ga sitt liv på korset for dine og mine synder, og ved Guds kraft ble han reist opp igjen fra de døde den tredje dag.
En av fariseerne som hadde begynt å tro på Jesus, var Nikodemus. I Johannes evangeliets kapittel 3, sier Nikodemus noe veldig klokt i samtale med Jesus:
«Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham.» Nikodemus hadde ikke grepet det helt ennå, men han nærmet seg kjernen om Jesus.
Når Jesus gjorde som han gjorde, var det fordi han var både Gud og menneske. Det kunne aldri skjedd ellers.
Som Jesus selv sa det: «…Faderen som har sendt meg, vitner også om meg.»
Tror du det, så skal du bli frelst. Tror du det ikke, men tenker at det kan være noe i det, så søk Ham. Du vil aldri angre.
Ingenting er så godt å tenke på som himmelen. Og ingenting holder en kristen oppe på samme måte som himmelen. For en kristen er det ikke bare et luftslott, eller en drøm. Håpet om himmelen er en full visshet. Hvor ofte vi trenger å minnes det i dag!
Kan du tenke deg et sted hvor vi som enkeltmennesker ikke gjør det motsatte av det som er bra; hvor det ikke er noen som gjør hverandre noe vondt, hvor det ikke er urettferdighet, hvor det ikke er hykleri, hvor det ikke er sykdommer og hvor ingen dør?
Et sted hvor ulven bor sammen med lammet, leoparden legger seg hos kjeet, kalv og ungløve beiter sammen og en ung gutt gjeter dem, hvor ku og bjørn beiter sammen, hvor spedbarnet leker ved hoggormens hule, og det lille barnet rekker hånden ut mot hulen der giftslangen holder til.
Det er håpet om et slikt sted, om Himmelen, som har holdt kristne oppe gjennom forfølgelser, gjennom sykdom, gjennom forsakelse, gjennom urett og gjennom vanskeligheter helt siden Jesus, Guds sønn, fysisk vandret omkring på jorden og sto opp fra de døde
For en kristen er dette håpet ikke bare noe man håper skal skje. Det er mer. Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.
Når en kristen blir det bibelen omtaler som «født på ny», skjer det en forvandling. Troen blir ikke lenger noe som muligens skjer. Troen blir en visshet om at det skal skje.
Så selv om det kunne spart deres liv, fornektet ikke de kristne martyrene Jesus. Ikke tok de igjen heller. Hvorfor ikke? Du kan ikke ta livet av kristendommen.
Svaret finnes i håpet.
«Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»»
Vissheten om dette håpet holder kristne oppe i dag.
Da Gud kalte Abraham til å gå ut fra sitt folk og sin familie, og at han ville velsigne Abraham, var både han og kona hans, Sarah, eldre mennesker. De kunne lett sett på seg selv og tenkt at dette kommer ikke til å gå.
Og det er akkurat det, det er så lett at vi ser på oss selv: hvordan skal jeg få til dette, og hvordan kan dette skje? Og så stopper vandringen med Gud opp.
Heldigvis er ikke de menneskene Gud utvalgte seg uten svakheter. Menneskelig var de ikke perfekte på noen måte. Det var nettopp noe av poenget.
Gud velsigner og gjør det som for mennesker ser helt umulig ut. På den måten viser han hvem han er.
Som med Abraham, skulle han i løpet av et øyeblikk først forandre dem. Så skulle han være med og velsigne deres trosvei.
Da Gud talte til Abraham sa han: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1.Mos.12.1-3)
Å gå ut fra sin slekt, sitt land og sin nærmeste familie er ikke lite. For Abraham var det nok av skjær i sjøen til at han kunne blitt motløs.
Ville han og kona ha kraft til å fullføre? Ville de bli rammet av sykdom? Hvem skulle ta seg av dem når de dro ut fra alt som var deres trygghet? Hva med mat? Hva med fiender? Hva med trygghet når de ble enda eldre?
I Paulus brev til Romerne kan vi lese litt om hvordan Abraham tenkte. For han var sikker på at Gud ville gjøre det han hadde lovt.
«Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli.
Han var jo snart hundre år, men han vaklet ikke i troen da han tenkte på sin egen kropp som var uten kraft, og på Saras døde morsliv.
Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre.» (Rom.4.18-22)
Ja, for han kunne fort ha vaklet i troen og sett på sin egen kraftløse kropp eller Sarahs døde morsliv. Men det gjorde han ikke. I stedet trodde han Gud.
For en del år siden hørte jeg en historie om en forkynner som stammet. Det vil si, han stammet helt til han kom på talerstolen. Der forsvant all stamming. Jeg traff aldri denne personen, men tviler ikke på at den kan være sann.
Om du ser på livet til mange av de predikantene som det har vært vekkelse med, er det først og fremst troen på en stor Gud det handler om.
Stamming, dysleksi, dårlig karakter i møte og taleteknikk, blir mere noe de nevner for å vise hva Gud har gjort. Paulus sa det så treffende: «Skal jeg rose meg, vil jeg rose meg av min svakhet.» (2.Kor.11.30)
Jeg vet at Gud kan bruke dem han vil. Også om svakhetene ikke er så fremtredende.
Imidlertid har jeg lyst til å oppmuntre deg som nettopp har svakheter som er vanskelig å skjule.
Ikke se på dem. Ros deg av dem. Gå i tro på det Gud har lagt ned i ditt hjerte. Gå på Guds Ord. Det er Han som velsigner, stadfester, grunnfester og rotfester.
Mange norske lover omhandler begrepet inhabilitet eller ugildethet. Det er selvfølgelig ikke uten grunn. Nære relasjoner, vennskap og handelsforbindelser kan ødelegge dømmekraften når vanskelige avgjørelser skal tas. I bibelen er det spesielt en historie som minner oss om hvor viktig det er å være habil.
I en artikkel på «Lovdata», opprettet av Justisdepartementet og det juridiske fakultet i Oslo, står det følgende om inhabilitet: «Det er flere hensyn som taler for at den som har egeninteresse i utfallet av en sak, eller som har et nært slektskap eller vennskap til noen av partene, ikke bør behandle eller avgjøre vedkommende sak: For det første kan det være fare for at vedkommende vil opptre partisk. For det andre er det av stor betydning at folk har tillit til at tjenestemenn opptrer upartisk. Og for det tredje tjener habilitetsreglene til å beskytte tjenestemenn mot utilbørlig press utenfra.»
Et av de beste eksemplene på hvor viktig disse habilitetslovene er, finner vi i den såkalte vannverkssaken fra Romerike nord for Oslo.
I en lederartikkel i Aftenposten 14. oktober 2010 kan vi lese: «Dette er historien om hvordan en driftig vannverkssjef gjennom tiår neglisjerte alt anskaffelsesregelverk og ga oppdrag til et nettverk av private selskaper som han selv, slektninger eller samarbeidspartnere kontrollerte.»
Og videre: «DET ER DEN ELLEVILLE historien om hvordan samrøret mellom private og offentlige selskaper gjorde det mulig å svindle til seg enorme beløp som vannverkssjefen saltet ned i sitt jaktparadis i Sør-Afrika. Sist, men ikke minst, er det historien om lokalpolitikere som i mange år lukket øynene for blinkende varsellamper, og som plasserte seg selv i styrene for selskaper de skulle kontrollere.»
I denne saken var det hovedsakelig snakk om, ved hjelp av sin posisjon, å berike seg og sine på fellesskapets goder. Politikerne visste, men sa ingenting.
I kristen sammenheng er spørsmålet om inhabilitet og habilitet også svært viktig. Kanskje ikke først og fremst med tanke på økonomisk berikelse, men mer med tanke på korrumpering av Guds Ord.
Mange steder er de familiære båndene sterke innad i menigheten. Sønner og døtre settes inn i menighetens ledelse og i forskjellige tjenester. Eierskap til en menighet går mer eller mindre i arv. På små steder kan dette være umulig å unngå.
Det krever mye av oss.
I første Samuelsbok kan vi lese om presten Eli og hans to sønner, Hofni og Pinehas. Sønnene var prester for Gud. Og forvaltet derfor Guds ord. Men det står om dem at de var uten ryggrad. De gjorde mye som var mot Guds ord. På grunn av sin posisjon kan man raskt tenke seg at de derfor førte Guds menighet på avveie. Både som eksempler og i hva de lærte bort.
Pappaen deres fikk vite om det som skjedde. Han snakket til dem. Men det stoppet der. Sønnene fikk holde på videre.
Derfor sendt Gud en Gudsmann til Eli med spørsmålet: «Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg?…»
Det var åpenbart slik at Gud ikke var fornøyd med at Eli lot sønnene holde på slik de gjorde. Det kom også veldige konsekvenser over hele slekten som en følge av dette.
Når vi i kristne sammenhenger har tette bånd i ledelsen av menigheter, stiller det oss ovenfor vanskelige dilemmaer. Guds ord må alltid gå foran nære bindingene.
Ellers som Jesus ville sagt det: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Mat.10.37-39)
I vannverkssaken førte tette relasjoner og jakten på vinning til korrupsjon. I situasjonen med Eli og sønnene var det også snakk om en vinning.
Om Eli tok tak i situasjonen, ville det gå ut over sønnene. Bekymringen for dette førte til at Guds ord ble korrumpert, og folk i menigheten ble kanskje ført på avveie.
Alt fordi pappaen var inhabil. Dette er en flott historie til lærdom for oss alle når vi skal forvalte Guds Ord.
Tiden da Noah levde var en ond tid. I første mosebok, kapittel seks vers fem, kan vi lese at tankene i menneskenes hjerter var onde dagen lang. Så onde var de, at Gud angret det han hadde skapt, og at Han var full av sorg over denne ondskapen.
Slik var Noahs tid. Men det står om Noah at «han vandret med Gud», at han var en rettferdig mann blant sine samtidige, og at han fant nåde hos Gud.
På grunn av ondskapen oppsøkte Gud Noah. Gud ba ham bygge et skip, for Han ville nå ødelegge jorden og alt som var på den.
Noah kunne tenkt med seg selv at en slik dom og ødeleggelse kommer nok ikke, for jeg kan ikke se denne ondskapen som Gud forteller om. Sånn var det ikke. Noah trodde Gud.
Han så ondskapen. Han så all den urette vinningen. Hvordan mennesker levde i sine lyster og hvordan penger var mer viktig enn omsorg for mennesker. Han så og hørte sikkert baktalelse, sverting, smisking og partier. Han så sikkert falskheten, kjærligheten som var kald, og som bare var ord uten hjerter, egne lyster uten å tenke på sin neste. Noah så det sikkert alt sammen. Og han hadde sikkert sett det lenge.
Derfor trodde han Gud når Gud sa det kom en dom. Derfor begynte Noah å bygge et skip midt i det tørreste landskap. Han trodde Gud når Gud sa det skulle komme en flom. Og etter mange års skipsbygging fikk Noah rett.
Den gangen var det troen og skipet som ble Noahs redning.
I dag er det også troen på det Gud har sagt som er redningen. Men skipet er Jesus. Han som ble korsfestet for dine og mine synder. Han som ble knust for oss.
Det er bare ved troen på Ham at vi unnslipper dommen, får utslettet skyldbrevet som er skrevet mot oss med bud, og får et evig liv.
Det er din tro på Jesus som redder deg. Og bare det.
Desverre brukes skriftens ord etter plukk og miks metoden ettersom det passer - dermed kan du godt få til at…
Det er noen viktige spørsmål som ikke er berørt her: Finnes det tilgivelse uten forbehold for skilsmisse som allerede har…
Ja, det er en veldig trist og tragisk situasjon. Håpet er at flere tar til motet og forkynner Guds Ord…