Den stammende forkynneren
Kan du tenke deg en forkynner med karakteren 0 i tale og møteteknikk, som stammer og har dysleksi? Det kan Gud
Bilde: Gerd Altmann
Da Gud kalte Abraham til å gå ut fra sitt folk og sin familie, og at han ville velsigne Abraham, var både han og kona hans, Sarah, eldre mennesker. De kunne lett sett på seg selv og tenkt at dette kommer ikke til å gå.
Og det er akkurat det, det er så lett at vi ser på oss selv: hvordan skal jeg få til dette, og hvordan kan dette skje? Og så stopper vandringen med Gud opp.
Heldigvis er ikke de menneskene Gud utvalgte seg uten svakheter. Menneskelig var de ikke perfekte på noen måte. Det var nettopp noe av poenget.
Gud velsigner og gjør det som for mennesker ser helt umulig ut. På den måten viser han hvem han er.
Som med Abraham, skulle han i løpet av et øyeblikk først forandre dem. Så skulle han være med og velsigne deres trosvei.
Da Gud talte til Abraham sa han: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1.Mos.12.1-3)
Å gå ut fra sin slekt, sitt land og sin nærmeste familie er ikke lite. For Abraham var det nok av skjær i sjøen til at han kunne blitt motløs.
Ville han og kona ha kraft til å fullføre? Ville de bli rammet av sykdom? Hvem skulle ta seg av dem når de dro ut fra alt som var deres trygghet? Hva med mat? Hva med fiender? Hva med trygghet når de ble enda eldre?
I Paulus brev til Romerne kan vi lese litt om hvordan Abraham tenkte. For han var sikker på at Gud ville gjøre det han hadde lovt.
«Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli.
Han var jo snart hundre år, men han vaklet ikke i troen da han tenkte på sin egen kropp som var uten kraft, og på Saras døde morsliv.
Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre.» (Rom.4.18-22)
Ja, for han kunne fort ha vaklet i troen og sett på sin egen kraftløse kropp eller Sarahs døde morsliv. Men det gjorde han ikke. I stedet trodde han Gud.
For en del år siden hørte jeg en historie om en forkynner som stammet. Det vil si, han stammet helt til han kom på talerstolen. Der forsvant all stamming. Jeg traff aldri denne personen, men tviler ikke på at den kan være sann.
Om du ser på livet til mange av de predikantene som det har vært vekkelse med, er det først og fremst troen på en stor Gud det handler om.
Stamming, dysleksi, dårlig karakter i møte og taleteknikk, blir mere noe de nevner for å vise hva Gud har gjort. Paulus sa det så treffende: «Skal jeg rose meg, vil jeg rose meg av min svakhet.» (2.Kor.11.30)
Jeg vet at Gud kan bruke dem han vil. Også om svakhetene ikke er så fremtredende.
Imidlertid har jeg lyst til å oppmuntre deg som nettopp har svakheter som er vanskelig å skjule.
Ikke se på dem. Ros deg av dem. Gå i tro på det Gud har lagt ned i ditt hjerte. Gå på Guds Ord. Det er Han som velsigner, stadfester, grunnfester og rotfester.
Må Gud velsigne deg!
Takk Erlend at du tar opp dette temaet med skilsmisse og gjengifte. Det står mange advarsler i skriften om dette.…
Det er lovsang i mitt hjerte, takk for dere!
Flott noen holder dette frem fortsatt. Det er derimot mangelvare å snakke om grunnen for at det er blitt slik…