UtenTvil har tidligere blitt sterkt berørt av historier som har handlet om skilsmisse og gjengifte. Vi har skrevet om dette både her på vår egen nettside, men også i avisen Dagen. Nå er tiden kommet igjen. Både i skrift og i tale.
For vi får stadig kjennskap til nye historier som opprører.
Og det som gjør sterkest inntrykk, er når vi hører om utroskap innad i menigheten, hvor en skiller seg og gifter seg med en annen i samme menighet.
Når det er barn involvert på begge sider, gjør det selvfølgelig saken enda verre.
Familier blir ødelagt. Barn og voksne blir merket for livet. Også menigheter. Det er en stor sorg.
Før 1990 var skilsmisse og gjengifte omtrent fraværende i den kristne menighet. I dag er det vanlig. Dessverre er pastorer og andre kristne lederpersoner ikke unntatt. Det gjør disse lærespørsmålene enda mer intrikate å tale over.
Spørsmålet er hvorfor det er blitt slik?!
Vi tror det er fordi vi ikke har tatt vare på læren. Læren som har vært vanlig i nesten 2000 år forkynnes ikke lenger.
Vi er ikke ærlige om hva Guds Ord sier. Vi er heller ikke ærlige om hva konsekvensene kan bli av å være en ekteskapsbryter. Samtidig snakker vi svært mye om vekkelse. Det er et paradoks.
Vi publiserer nå en tale som blant annet tar opp vårt forhold til Guds Ord og til læren.
UtenTvil tror det er viktig å snakke om dette temaet. Både ovenfor de som vurderer å gå fra sine ektefeller, de som behandler sine ektefeller dårlig, og sist, og aller viktigst, på grunn av barna og familien.
Håpet er at det som er halt og nesten ute av ledd, skal komme på plass.
For er det noe som gjør inntrykk, så er det å høre en kristen fortelle at «jeg vil omvende meg, jeg har gjort så mye vondt mot ektefelle og barn».
Da kan Gud gripe inn i disse vonde relasjonene med sin Guddommelige nåde. Vi har sett det, og håper å se det igjen.
Mange norske lover omhandler begrepet inhabilitet eller ugildethet. Det er selvfølgelig ikke uten grunn. Nære relasjoner, vennskap og handelsforbindelser kan ødelegge dømmekraften når vanskelige avgjørelser skal tas. I bibelen er det spesielt en historie som minner oss om hvor viktig det er å være habil.
I en artikkel på «Lovdata», opprettet av Justisdepartementet og det juridiske fakultet i Oslo, står det følgende om inhabilitet: «Det er flere hensyn som taler for at den som har egeninteresse i utfallet av en sak, eller som har et nært slektskap eller vennskap til noen av partene, ikke bør behandle eller avgjøre vedkommende sak: For det første kan det være fare for at vedkommende vil opptre partisk. For det andre er det av stor betydning at folk har tillit til at tjenestemenn opptrer upartisk. Og for det tredje tjener habilitetsreglene til å beskytte tjenestemenn mot utilbørlig press utenfra.»
Et av de beste eksemplene på hvor viktig disse habilitetslovene er, finner vi i den såkalte vannverkssaken fra Romerike nord for Oslo.
I en lederartikkel i Aftenposten 14. oktober 2010 kan vi lese: «Dette er historien om hvordan en driftig vannverkssjef gjennom tiår neglisjerte alt anskaffelsesregelverk og ga oppdrag til et nettverk av private selskaper som han selv, slektninger eller samarbeidspartnere kontrollerte.»
Og videre: «DET ER DEN ELLEVILLE historien om hvordan samrøret mellom private og offentlige selskaper gjorde det mulig å svindle til seg enorme beløp som vannverkssjefen saltet ned i sitt jaktparadis i Sør-Afrika. Sist, men ikke minst, er det historien om lokalpolitikere som i mange år lukket øynene for blinkende varsellamper, og som plasserte seg selv i styrene for selskaper de skulle kontrollere.»
I denne saken var det hovedsakelig snakk om, ved hjelp av sin posisjon, å berike seg og sine på fellesskapets goder. Politikerne visste, men sa ingenting.
I kristen sammenheng er spørsmålet om inhabilitet og habilitet også svært viktig. Kanskje ikke først og fremst med tanke på økonomisk berikelse, men mer med tanke på korrumpering av Guds Ord.
Mange steder er de familiære båndene sterke innad i menigheten. Sønner og døtre settes inn i menighetens ledelse og i forskjellige tjenester. Eierskap til en menighet går mer eller mindre i arv. På små steder kan dette være umulig å unngå.
Det krever mye av oss.
I første Samuelsbok kan vi lese om presten Eli og hans to sønner, Hofni og Pinehas. Sønnene var prester for Gud. Og forvaltet derfor Guds ord. Men det står om dem at de var uten ryggrad. De gjorde mye som var mot Guds ord. På grunn av sin posisjon kan man raskt tenke seg at de derfor førte Guds menighet på avveie. Både som eksempler og i hva de lærte bort.
Pappaen deres fikk vite om det som skjedde. Han snakket til dem. Men det stoppet der. Sønnene fikk holde på videre.
Derfor sendt Gud en Gudsmann til Eli med spørsmålet: «Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg?…»
Det var åpenbart slik at Gud ikke var fornøyd med at Eli lot sønnene holde på slik de gjorde. Det kom også veldige konsekvenser over hele slekten som en følge av dette.
Når vi i kristne sammenhenger har tette bånd i ledelsen av menigheter, stiller det oss ovenfor vanskelige dilemmaer. Guds ord må alltid gå foran nære bindingene.
Ellers som Jesus ville sagt det: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Mat.10.37-39)
I vannverkssaken førte tette relasjoner og jakten på vinning til korrupsjon. I situasjonen med Eli og sønnene var det også snakk om en vinning.
Om Eli tok tak i situasjonen, ville det gå ut over sønnene. Bekymringen for dette førte til at Guds ord ble korrumpert, og folk i menigheten ble kanskje ført på avveie.
Alt fordi pappaen var inhabil. Dette er en flott historie til lærdom for oss alle når vi skal forvalte Guds Ord.
Det er ikke uventet at lederskapet i Misjonskirken Betlehem i Oslo nå vil anbefale å innsette homofilt samlevende i tjeneste i sin menighet. De gjør det samme som mange norske menigheter har gjort før dem.
Det som er utrolig å se er at Judas brev i bibelen, sendt ut for to tusen år siden, når adressater i vår tid.
Denne gangen går deler av brevet til Misjonskirken i Oslo. Det står: « som forvender vår Guds nåde til skamløshet og nekter vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus.» (Juda 1.4)
Juda er sylskarp. Og sann. Han skriver om de som godtar det skriften kaller synd, og på den måten forvender nåde til skamløshet.
Menigheter, slike som Misjonskirken i Oslo, forsøker å gjøre noe i «kjærlighetens» navn. I stedet kan de ende opp med å gjøre det motsatte. De fører folk vill.
For kjærligheten er ikke en tillatelse til å gjøre hva vi ønsker eller føler, men en renselse når vi synder.
For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den eneste, for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Jesus døde for våre synder. Korset er et sted vi går for å bli renset, ikke for å få tillatelse til å leve i synd.
Så når lederskapet i misjonskirken i Oslo nå anbefaler å godta homofilt samliv, gjør de egentlig det Juda advarer mot. De nekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.
Homofile er selvsagt velkomne i våre menigheter, men om de mener homofilt samliv er rett, kan de ikke være i tjeneste i menigheten. De er ikke annerledes enn andre som synder. Verken verre eller bedre.
Imidlertid er menighetens rettesnor Guds ord. Det er det menigheten lever etter og bygges opp av. Det er innad i menigheten vi skal dømme. De som er utenfor menigheten, skal Gud ta seg av: «For hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Dømmer ikke også dere bare dem som er innenfor? Men dem som er utenfor, skal Gud dømme.» (1.Kor.5.12-13)
NB! Vi skrev først at saken var avgjort i Misjonskirken i Oslo. Den er ikke avgjort. Lederskapet i menigheten har innstilt ikke avgjort. Vi beklager dette.
Mange spør hvor Gud er, hvorfor viser ikke Gud seg og hvorfor gjør Han ikke noe. Svaret på det er at Han gjør noe hver eneste dag, og hvert eneste minutt. Det gjelder bare å se etter.
«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.», skriver evangelisten Johannes i begynnelsen av sitt brev (Joh.1.3)
Johannes skriver om noe som overbeviste ham og mange andre. Det de hadde vært med på var troverdig. Såpass sterkt var det at de ønsket å formidle det til alle.
Ikke bare hørte de Jesus forkynne, de så Ham helbrede mennesker og drive ut onde ånder. De så Ham dø på et kors, og stå opp igjen tre dager etterpå.
Mennesker som møtte Jesus ble totalt endret. De så det. De hørte det. De kunne kjenne på det.
Disse gjerningene og alt Jesus sa, var helt i tråd med det gamle testamentet. Han oppfylte rett og slett skriftene. I tillegg så mennesker den gang at Han levde opp til det Han forkynte.
De som tvilte, slik som disippelen Tomas, fikk til og med ta i såret til Jesus etter at Han var oppstått.
For noen måneder siden var jeg på et sted som var fylt opp av historier om Guds mektige gjerninger i vår tid. Alt var nedtegnet i bøker av mennesker som ville fortelle om Jesus og hva Han hadde gjort i deres liv.
Noen av bøkene var skrevet av mennesker som fremdeles lever. Men de fleste var skrevet av nå avdødde folk. Mange skrevet av nordmenn; av misjonærer, bibellærere, prester, vanlige folk eller andre som ønsket å fortelle omverdenen om hva de hadde sett, hørt og tatt på.
Det var hyllemeter på hyllemeter med gamle bøker om Guds gjerninger.
Så om du lurer på hvor du kan finne Gud, ta en tur til bokbyen Fjærland. Det er en himmelsk skattekiste. Norges største antikvariat.
Det er litt trist å tenke på at disse bøkene er levert inn til antikvariatet av oss nordmenn. Men nå er det på tide å hente bøkene og historiene om Gud ut igjen.
Om bokbyen blir for langt unna, snakk med en kristen, gå i en menighet (det gjør ingenting om du setter deg på bakerste benk), eller du kan finne store mengder vitnesbyrd om hva Jesus gjør på for eksempel Youtube.
Gud viser seg. Ja, Han er til. Det er bare et tastetrykk, en telefon eller en liten reise unna.
Å lese bibelen er en reise I Gudsbevis om hvordan Israels Gud har oppfylt, og fortsatt oppfyller, sitt ord til punkt og prikke.
At du og jeg, som hedninger, er kommet til tro på Jesus og Israels Gud, er ikke tilfeldig. At vi er kommet til tro er et av verdens største beviser på at Israels Gud er Gud.
Flere steder i det profetiske ord i det gamle testamentet, kan vi lese om hvordan hedningene skal bli frelst. Da den jødiske mannen, Simeon, får den nyfødte Jesus i armene, lovpriser han Israels Gud: «Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i alle folks påsyn, et lys som blir til åpenbaring for hedningene…» (Lukas 2.30-31)
Ordene er ikke tatt ut av løse luften, men er hentet fra den jødiske profeten Jesaja. En profet som levde om lag 700 hundre år før Jesus Kristus.
Jesaja sier det på følgende måte: «Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden, og jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene,..» (Jesaja 42.6)
Et annet sted, i Jesaja 49.6, kan vi lese om at det var for lite at Jesus skulle samle Israel: «han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake; så vil jeg da gjøre deg til hedningenes lys, for at min frelse må nå til jordens ende.»
Ha hele tiden i bakhodet at disse ordene er skrevet 700 århundrer før Jesus blir født. Det er ikke annet enn et Gudsbevis. Frelsen måtte nå til Jordens ender.
Hvem er som Israel Gud, som sier noe før Han gjør det?
Ingen.
Vi kan med hundre prosent sikkerhet og troverdighet hevde at ordene fra Jesaja oppfylles hver dag, og har gjort det helt siden Jesus ble «til et lys for hedningene,..».
Jeg vil tro det er umulig å telle hvor mange hedninger som er kommet til tro på Israels Gud. Det er det bare Gud som vet. Men om det i løpet av de siste 2000 årene er en milliard mennesker, blir jeg ikke forundret. Og vi kommer fra alle verdens hjørner.
Det er så utrolig mektig å tenke på at alt stemmer overens med hva Gud talte gjennom profetene.
Store menneskeskarer sier de tror på Israels Gud etter at de ble frelst gjennom Jesus Kristus. Så også jeg. Og for det vil jeg ikke slutte å lovsynge Ham. Han som bare har vært god mot oss.
Desverre brukes skriftens ord etter plukk og miks metoden ettersom det passer - dermed kan du godt få til at…
Det er noen viktige spørsmål som ikke er berørt her: Finnes det tilgivelse uten forbehold for skilsmisse som allerede har…
Ja, det er en veldig trist og tragisk situasjon. Håpet er at flere tar til motet og forkynner Guds Ord…