Hvorfor dør det så mange sivile på Gaza og så få terrorister?

Hvorfor dør det så mange sivile på Gaza og så få terrorister?

av | 9 nov, 2023 | Mediekritikk

Etter krigen mellom terrororganisasjonen Hamas og Israel i 2008, spurte rivalene til Hamas på Gazastripen hvorfor så mange sivile ble drept i krigen, og så få fra Hamas. Det samme spørsmålet må stilles i dag. Svaret i 2008 var at det var noe riv ruskende galt med statistikken. Men det svaret kom først to år etter krigen.

Bilde: Skjermdump AOAV

Dødstallene som i raskt tempo nå publiseres av de Hamas-kontrollerte helsemyndighetene på Gaza, spriker kraftig fra sammenlignbare tall fra krigene i 2008 og 2014. Våre medier burde derfor være svært forsiktige med publisering, men er det ikke.

Sikkerheten til sivile

I hele perioden etter at Hamas utførte det voldsomme terrorangrepet mot Israel den 7. oktober 2023, har Israel sterkt oppfordret sivilbefolkningen nord på Gazastripen til å evakuere til den sørlige delen. De har gjort det gjennom mediene, de har gjort det gjennom flyveblader og de har gjort det på telefon direkte til innbyggerne på Gazastripen. Budskapet har hele tiden vært at sivilbefolkningen må evakuere.

Hamas har motarbeidet dette. I moskeer o.l har de sterkt oppfordret sivilbefolkningen til å bli værende.

Dette på tross av at det ikke er bygget bomberom til dem, at Israel har erklært krig mot Hamas, og at det israelske forsvaret (IDF) vil gå inn på Gazastripen for å redde over 230 gisler og for å fjerne terrororganisasjonen.  

Samtidig publiserer de Hamas-styrte helsemyndighetene stadig høye tall på antall drepte, deriblant svært mange kvinner og barn. Informasjonen rammer Israel hardt, og utrolig nok ikke Hamas.  

Tall som ikke henger på greip

Action of Armed Violence (AOAV) har gjort en sammenligning av antall døde fra krigene i 2008-2009 og 2014, og den pågående krigen (tall frem til slutten av oktober).

Tallmaterialet viser noe svært spesielt. For mens tallet på døde i 2008 og 2014 viser en stor overvekt av gutter og menn mellom 14 og 60 år, er tallene fra den pågående krigen omvendt proporsjonale.

I 2008 og 2014 tilhørte henholdsvis 72,5 prosent og 63,3 prosent gutter og menn fra 14-60 år. I den pågående krigen er tallet 35,3 prosent.

De høye dødstallene på menn og gutter i aldersgruppen 14-60 år under krigene i 2008 og 2014 har en logisk forklaring. Det mest åpenbare er at menn i denne gruppen er de som angriper Israel, og derfor er mest utsatt for tilbakeslag og dermed også å bli drept i israelske angrep. Det andre er at menn i denne gruppen også er de som tar høyest risiko ved redning av skadede, henting av proviant osv.

Likevel viser tallene fra den pågående krigen, publisert av de Hamas-styrte helsemyndighetene på Gazastripen, det motsatte av tidligere kriger.

Dødstallene blant gutter og menn mellom 14 og 60 år utgjør omtrent halvparten av det de har gjort i tidligere kriger.

Tar vi med alle terroristene som Israel drepte etter terrorangrepet den 7. oktober, og alle de som trolig har falt i kamp med israelske styrker, skurrer tallene kraftig. Tar vi også med Israels bestrebelser for å evakuere sivilbefolkningen nord på Gazastripen, er det grunn til å rope et stort varsko til alle de som publiserer disse tallene uten forbehold eller forsøk på forklaringer.

Kraftig feil i statistikken

Etter krigen i 2008-2009, sa Palestinian Centre for Human Rights (PCFHR) at antallet «stridende» (Hamas, PIJ) som ble drept under krigen var 236. Hamas sa tallet var 50. Det israelske forsvaret (IDF) mente tallet var 709. Et svært stort sprik.

I et intervju med nyhetsmediet Al Hayat i 2010 (Intervjuet ble også publisert i Hamas sitt eget organ, Felesteen.), oppjusterte innenriksministeren på Gaza, Fathi Hammad tallet kraftig. Nå sa han plutselig at tallet var mellom 600 og 700.

En oppjustering fra 50 til 600-700 er ganske drøyt, og viser hvor vanskelig det er å stole på tall fra helsemyndighetene på Gazastripen.

Bakgrunnen for denne kraftige oppjusteringen var at Hamas ble konfrontert av sine rivaler. De mente det var folket på Gaza som hadde lidd i krigen, og ikke Hamas.

Spørsmålet er selvsagt svært viktig. Tar ikke Hamas vare på sivilbefolkningen? Tar de mer vare på seg selv?

Skepsis til tall

10 august 2014 skrev statistisk leder i BBC news, Anthony Reuben, en artikkel der han oppfordret til forsiktighet med FNs tall på døde i Gaza. Spesielt skillet mellom hvem som er «stridende» og hvem som er sivile.

Han begrunner det med at antallet drepte menn blant de sivile er overrepresentert i forhold til befolkningsandelen:

«Så det var 226 medlemmer av væpnede grupper som ble drept, og ytterligere 709 menn som var sivile. Blant sivile ble tre ganger så mange menn drept som kvinner, mens tre ganger så mange sivile menn ble drept som stridende.»

Han har selvsagt et godt poeng når han stiller seg spørrende til disse tallene, og maner til forsiktighet.

Den 24.oktober i år publisert tidligere byråsjef for Reuters i Jerusalem en lang rekke twitts (X) der han advarer om bruken av tall fra de hamas-styrte helsemyndighetene på Gaza.

«…det trengs i det minste en viss skepsis med hensyn til de raskt oppdaterte….. dødstallene. Journalister og FN-tjenestemenn vet dette, men likevel gjentar de tallene som stadig publiseres av Hamas, eller av tjenestemenn mens Hamas puster dem i nakken.»

Han erkjenner at det dør mange sivile på Gazastripen. Og han mener det er flere grunner til det. Han mener det er en følge av Israels bruk av tunge våpen, godt gjemte mål, feil, og Hamas bruk av sivile som skjold.

«..ja, Hamas bruker sivile som «menneskelige skjold». Det skjer. Jeg har vært vitne til det.», skriver han.

Og fortsetter:

«Men hovedpoenget her er dette: Medieorganisasjoner bør se seg selv i speilet og spørre «hvordan vet jeg hva jeg vet?» Og hvis svaret er «fordi de Hamas-drevne helsemyndighetene fortalte meg det», så er det alvorlige problemer med påliteligheten til informasjonen de rapporterer som fakta til verden.»

Forklaringene i norsk presse

Jeg mener det er flere mulige forklaringer til hvorfor det er så høye dødstall blant sivile nord på Gazastripen. Det ene kan være at tallene er gale. Gutter og menn fra 14-60 år er svært underrepresentert. Noe som er helt ulogisk og ikke sammenlignbart med tidligere kriger på Gazastripen.

En annen forklaring er at tallene på sivile faktisk er høyt, men at det er en villet, umenneskelig og brutal taktikk fra Hamas, der de blant annet oppfordrer sivile til ikke å evakuere til sør på Gazastripen. Det israelske forsvaret har også publisert informasjon som viser at sivile fysisk blir stanset av terrorister på Gaza fra å evakuere sørover.

Utrolig nok er det overhodet ikke fokus på disse forklaringsmodellene i norsk presse.

Det som blir historien hos oss er som oftest den samme historien som dukker opp i propalestinske demonstrasjoner, sosiale medier og som refereres i norske medier. Nemlig at Israel driver folkemord, etnisk rensning og nedslakting av sivile.

Når disse beskyldningene kler førstesiden i våre medier, samtidig som det vises bilder av drepte sivile på Gazastripen, blir hatet mot Israel, jødene og faktisk også andre som støtter Israel, overveldende og grusom.

At Israel skulle drive aktiv nedslakting av sivile, er overhodet ikke troverdig. Den største grunnen til det, er at Israel gjør og har gjort svært mye for å forsøke å unngå sivile tap på Gazastripen. Trolig mer enn noen annen hær.

Når sivile dør, inkludert barn kvinner og andre som ikke er blant terroristene, må derfor skylden legges på Hamas og deres medsammensvorne.

Hamas satte dette i gang med et terrorangrep som ikke har sitt sidestykke. De har fortsatt over 230 gisler et eller annet sted på Gazastripen. Det skytes store mengder raketter mot mål i Israel.

Det er umulig for Israel å leve med Hamas som nabo. Det er livsfarlig. Israel har ikke noe annet valg enn å gjøre det de gjør.

Det er Hamas det burde legges trykk på om denne konflikten skal løses. Ikke Israel.

For å omskrive Erik Fosses uttalelse til Klassekampen den 31. oktober i år:

«Til nå er mer enn 3000 barn drept av Hamas på Gaza. Det er noe veldig spesielt ved en terror-organisasjon som for å berge sin egen sikkerhet, må drepe tusen barn i uka.»

Originalsitat:

«- Til nå er mer enn 3000 barn drept det israelske angrepet. Det er noe veldig spesielt ved et land som for å berge sin egen sikkerhet må drepe tusen barn i uka. Dette er apartheidpolitikk.», sa Erik Fosse til avisen Klassekampen 31. oktober i år.

Artikkelen kan også leses i avisen Dagen

Nyhetsjournalistikk på farlige veier

Nyhetsjournalistikk på farlige veier

av | 19 okt, 2023 | Mediekritikk

Når Hamas beskylder Israel for å ha massakrert over 500 pasienter, deriblant mange barn, på et sykehus i Gaza, burde det umiddelbart dukket opp en ryggmargsrefleks og rød lampe blant journalister som dekker Midtøsten-konflikten. Det gjorde det ikke.

Bilde: Skjermdump Aftenposten

I 2012 gikk bildet av BBC-journalisten Jihad Misharawis fortvilede ansikt viralt. I armene holder han sin 11 måneder gamle døde baby, Omar Misharawi. Den lille gutten skal ha død under et israelsk bombeangrep under krigen i Gaza.

I hvert fall var det det vi alle fikk høre, lese og se, på alle kanaler.

Historien satte sinnene i kok over hele verden. Beskyldningene mot Israel var svært sterke og opinionsdannende. For hvordan kan man støtte noen som bomber og dreper barn?  

Fire måneder går, undersøkelser gjøres, og Israel frikjennes. Det var ikke en rakett fra dem som hadde drept den lille gutten, men en feilslått rakett fra Hamas.

Men skaden var alt skjedd, for hvem leser vel disse undersøkelsene. Jeg tror de fleste journalister vil huske overnevnte sak.

Noen år etter, under krigen i 2014, reiser den italienske journalisten Gabriele Barbati ut av Gaza. Med seg har han en viktig historie.

Vel ute tør han endelig å ytre seg om hva han så. Dette skrev han på X (tidligere twitter): «Ute av Gaza langt fra Hamas-represalier: rakett på villspor drepte barn i Shati i går. Et vitne: Militante stormet til og ryddet opp.» (sitat Dagen)

Også dette rakettangrepet er det Israel som får skylden for. 13 sivile dør. Blant dem 11 barn.

Først måneder senere kommer det fram at det var en Hamas-rakett som drepte dem. Men også her er skaden skjedd.

Den 17.oktober 2023 fikk vi igjen se de samme beskyldningene. Hamas beskyldte Israel for å stå bak bombingen av et sykehus i Gaza. Ifølge Hamas mistet over 500 mennesker livet. Et tall som journalister for øvrig også burde være svært skeptiske til. Både fordi tallene kom såpass raskt etter at sykehusområdet ble truffet, men også fordi Hamas tidligere har vist at de ikke er til å stole når det gjelder bruk av tapstall.

Terrorgruppen Hamas sine beskyldninger går mer eller mindre ufiltrert ut til oss som er publikum. I sosiale medier verserer ord som folkemord og massakre. Ordene dukker også opp i redaktørstyrt presse.

I norske medier slipper aktivist og lege Mads Gilbert samt Flyktningehjelpens leder Jan Egelands grove anklager mot Israel til. Flere andre gjør det også, men anklagene er mer indirekte. Tonen i de fleste av artiklene går i retning av at det er Israel som står bak.

Det ligger i kortene at det er en israelsk rakett som er årsaken. Et luftangrep. Et bombeangrep.

Det protesteres over hele verden. Midtøsten er på randen av storkrig. Israel fordømmes i den arabiske verden. Palestinavenner dukker opp utenfor den israelske ambassaden sent samme kveld.

Så begynner noe å skje. Israel framlegger bevis på at de ikke sto bak angrepet, men at det var en rakett fra terror-organisasjonen, Palestinsk Islamsk Jihad, som hadde truffet sykehusområdet.  De viser bilder, videoer og lydopptak. Mange som arbeider med, og forsøker å verifisere, åpne kilder begynner å stille spørsmål ved Hamas sin versjon. De fleste heller til at det er den israelske versjonen som stemmer.

Israelske myndigheter viser frem flere etterretningsbevis til USA, som aksepterer Israel sin versjon, og sier det også offentlig.

Journalister som har arbeidet med Midtøsten i mange år burde ha en ryggmargsrefleks i saker som denne. De kjenner til tidligere historier. Refleksen burde fortalt dem at her må vi være på vakt for propaganda.

Og etter den forferdelige og utenkelige terroren mot israelere den 7. oktober, har Hamas åpenbart et behov for å svartmale Israel, for på den måten å rettferdiggjøre sine egne grusomme terrorgjerninger.

Dessverre virker ikke medienes ryggmargsrefleks. Ordbruk og kilder bygger de første timene opp om at det er Israel som har stått bak raketten som traff sykehusområdet.

Israel tok ikke på seg skylden for det som hadde skjedd. De sa at de var nødt til å undersøke saken nærmere.

Journalistene burde gjort det samme, og tatt seg tid til å verifisere hva som faktisk hadde skjedd. Så langt det lot seg gjøre. I stedet kaster de seg over saken som sultne gribber. Og så er spiralen i gang.

Fakta er ofte en treg materie. Nyhetsjournalistikk er det ikke.

Det burde norske medier jobbe med.

Israel blir rammet av denne dynamikken gang på gang. Og denne gangen holdt det på å gå riktig ille.

Artikkelen ble først publisert i Avisen Dagen

Stå med i bønn og økonomisk

Stå med i bønn og økonomisk

 

Det vil øke muligheten for at vi kan produsere mer, og nå flere med forkynnelse, vitnesbyrd, sanger, o.a. 

VIPPS: 634279 Konto: 0521 19 39410

You have Successfully Subscribed!