Den inhabile pappaen

av Erlend Sundar | 19 nov, 2022 | formaning, lære, omvendelse, tro

Mange norske lover omhandler begrepet inhabilitet eller ugildethet. Det er selvfølgelig ikke uten grunn. Nære relasjoner, vennskap og handelsforbindelser kan ødelegge dømmekraften når vanskelige avgjørelser skal tas. I bibelen er det spesielt en historie som minner oss om hvor viktig det er å være habil.

I en artikkel på «Lovdata», opprettet av Justisdepartementet og det juridiske fakultet i Oslo, står det følgende om inhabilitet: «Det er flere hensyn som taler for at den som har egeninteresse i utfallet av en sak, eller som har et nært slektskap eller vennskap til noen av partene, ikke bør behandle eller avgjøre vedkommende sak: For det første kan det være fare for at vedkommende vil opptre partisk. For det andre er det av stor betydning at folk har tillit til at tjenestemenn opptrer upartisk. Og for det tredje tjener habilitetsreglene til å beskytte tjenestemenn mot utilbørlig press utenfra.»

Et av de beste eksemplene på hvor viktig disse habilitetslovene er, finner vi i den såkalte vannverkssaken fra Romerike nord for Oslo.

I en lederartikkel i Aftenposten 14. oktober 2010 kan vi lese: «Dette er historien om hvordan en driftig vannverkssjef gjennom tiår neglisjerte alt anskaffelsesregelverk og ga oppdrag til et nettverk av private selskaper som han selv, slektninger eller samarbeidspartnere kontrollerte.»

Og videre: «DET ER DEN ELLEVILLE historien om hvordan samrøret mellom private og offentlige selskaper gjorde det mulig å svindle til seg enorme beløp som vannverkssjefen saltet ned i sitt jaktparadis i Sør-Afrika. Sist, men ikke minst, er det historien om lokalpolitikere som i mange år lukket øynene for blinkende varsellamper, og som plasserte seg selv i styrene for selskaper de skulle kontrollere.»

I denne saken var det hovedsakelig snakk om, ved hjelp av sin posisjon, å berike seg og sine på fellesskapets goder. Politikerne visste, men sa ingenting.

Mange steder er de familiære båndene sterke innad i menigheten. Sønner og døtre settes inn i menighetens ledelse og i forskjellige tjenester. Eierskap til en menighet går mer eller mindre i arv. På små steder kan dette være umulig å unngå.

Det krever mye av oss.

I første Samuelsbok kan vi lese om presten Eli og hans to sønner, Hofni og Pinehas. Sønnene var prester for Gud. Og forvaltet derfor Guds ord. Men det står om dem at de var uten ryggrad. De gjorde mye som var mot Guds ord. På grunn av sin posisjon kan man raskt tenke seg at de derfor førte Guds menighet på avveie. Både som eksempler og i hva de lærte bort.

Pappaen deres fikk vite om det som skjedde. Han snakket til dem. Men det stoppet der. Sønnene fikk holde på videre.

Det var åpenbart slik at Gud ikke var fornøyd med at Eli lot sønnene holde på slik de gjorde. Det kom også veldige konsekvenser over hele slekten som en følge av dette.

Når vi i kristne sammenhenger har tette bånd i ledelsen av menigheter, stiller det oss ovenfor vanskelige dilemmaer. Guds ord må alltid gå foran nære bindingene.

Ellers som Jesus ville sagt det: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Mat.10.37-39)

I vannverkssaken førte tette relasjoner og jakten på vinning til korrupsjon. I situasjonen med Eli og sønnene var det også snakk om en vinning.

Alt fordi pappaen var inhabil. Dette er en flott historie til lærdom for oss alle når vi skal forvalte Guds Ord.

Må Gud velsigne deg i din gjerning.