Etter krigen mellom terrororganisasjonen Hamas og Israel i 2008, spurte rivalene til Hamas på Gazastripen hvorfor så mange sivile ble drept i krigen, og så få fra Hamas. Det samme spørsmålet må stilles i dag. Svaret i 2008 var at det var noe riv ruskende galt med statistikken. Men det svaret kom først to år etter krigen. Det ser ut som svaret kommer tidligere denne gangen.
Bilde: Salo Aizenberg, X
Dødstallene som i raskt tempo nå publiseres av de Hamas-kontrollerte helsemyndighetene på Gaza, spriker kraftig fra sammenlignbare tall fra krigene i 2008 og 2014. Mediene burde derfor være svært forsiktige med publisering, men er det ikke. I stedet brukes tallene skruppelløst.
Manipulerte tall
Salo Aizenberg er tilknyttet Honest reporting, en organisasjon som overvåker mediene. Nylig gikk han gjennom dag-til-dag-statistikken på drepte i Gaza som publiseres av FN (tall fra helsemyndighetene på Gaza/Hamas). Han fant tall som åpenbart er oppspinn. Og han har flere eksempler på det.
Fra den 7. oktober og frem til den 18. oktober skal 3478 mennesker på Gaza være drept. Av dem skal 853 være barn. Dagen etter har tallet på døde økt til 3785. Dette er en økning på 307.Samtidig har antallet døde barn gått fra 853 til 1524. Det er selvfølgelig en umulighet. Antallet døde barn kan ikke øke med mer enn totalen. Aizenberg skriver at disse tallene ikke er korrigert på et senere tidspunkt.
Den 26. oktober sier FN at tallet på døde var 7028. Dagen før var tallet 6547. Detter en økning på 481 døde. I samme periode økte antall døde kvinner og barn med 626. Det er selvfølgelig en umulighet at det dør flere kvinner og barn enn den totale summen av døde dette døgnet. Spesielt er det også at det ikke døde noen menn overhodet.
Samme mønsteret ser vi den 29. oktober. Den dagen døde det 26 flere kvinner og barn enn det totalet antallet døde. Ingen menn døde den dagen. Tallene er fortsatt ifølge FN.
31. oktober var 210 av det totale antallet på 216 drepte, kvinner og barn, ifølge FN. Kun 6 menn ble drept denne dagen.
7. november sier FN at 306 mennesker ble drept det siste døgnet. Av disse var det kun 4 menn.
Tall som ikke henger på greip
Action of Armed Violence (AOAV) har gjort en sammenligning av antall døde fra krigene i 2008-2009 og 2014, og den pågående krigen (tall frem til slutten av oktober).
Tallmaterialet viser noe svært spesielt. For mens tallet på døde i 2008 og 2014 viser en stor overvekt av gutter og menn mellom 14 og 60 år, er tallene fra den pågående krigen omvendt proporsjonale.
I 2008 og 2014 tilhørte henholdsvis 72,5 prosent og 63,3 prosent gutter og menn fra 14-60 år. I den pågående krigen er tallet 35,3 prosent.
De høye dødstallene på menn og gutter i aldersgruppen 14-60 år under krigene i 2008 og 2014 har en logisk forklaring. Det mest åpenbare er at menn i denne gruppen er de som angriper Israel, og derfor er mest utsatt for tilbakeslag og dermed også å bli drept i israelske angrep. Det andre er at menn i denne gruppen også er de som tar høyest risiko ved redning av skadede, henting av proviant osv.
Likevel viser tallene fra den pågående krigen, det motsatte av tidligere kriger. Dødstallene blant gutter og menn mellom 14 og 60 år utgjør litt under halvparten av det de har gjort i tidligere kriger.
Kraftig feil i statistikken
Etter krigen i 2008-2009, uttalte Palestinian Centre for Human Rights (PCFHR) at antallet «stridende» som ble drept under krigen var 236. Hamas sa tallet var 50. Det israelske forsvaret (IDF) mente tallet var 709. Et svært stort sprik.
I et intervju med nyhetsmediet Al Hayat i 2010 (Intervjuet ble også publisert i Hamas sitt eget organ, Felesteen.), oppjusterte innenriksministeren på Gaza, Fathi Hammad, tallet kraftig. Nå sa han plutselig at tallet var mellom 600 og 700. En oppjustering fra 50 til 600-700 er ganske drøyt, og viser hvor vanskelig det kan være å stole på tall fra helsemyndighetene på Gazastripen.
Bakgrunnen for denne kraftige oppjusteringen var at Hamas ble konfrontert av sine rivaler. De mente det var folket på Gaza som hadde lidd i krigen, og ikke Hamas.
Spørsmålet er selvsagt svært viktig. Tar ikke Hamas vare på sivilbefolkningen? Tar de mer vare på seg selv?
BBCs tallskepsis i 2014
10 august 2014 skrev statistisk leder i BBC news, Anthony Reuben, en artikkel der han oppfordret til forsiktighet med FNs tall på døde i Gaza. Spesielt skillet mellom hvem som er «stridende» og hvem som er sivile.
Han begrunner det med at antallet drepte menn blant de sivile er overrepresentert i forhold til befolkningsandelen:
«Så det var 226 medlemmer av væpnede grupper som ble drept, og ytterligere 709 menn som var sivile. Blant sivile ble tre ganger så mange menn drept som kvinner, mens tre ganger så mange sivile menn ble drept som stridende.»
Han har selvsagt et godt poeng når han stiller seg spørrende til disse tallene, og maner til forsiktighet.
Den 24.oktober i år publisert tidligere byråsjef for Reuters i Jerusalem en lang rekke twitts (X) der han advarer om bruken av tall fra de hamas-styrte helsemyndighetene på Gaza.
«…det trengs i det minste en viss skepsis med hensyn til de raskt oppdaterte….. dødstallene. Journalister og FN-tjenestemenn vet dette, men likevel gjentar de tallene som stadig publiseres av Hamas, eller av tjenestemenn mens Hamas puster dem i nakken.»
Han erkjenner at det dør mange sivile på Gazastripen. Og han mener det er flere grunner til det. Han mener det er en følge av Israels bruk av tunge våpen, godt gjemte mål, feil, og Hamas bruk av sivile som skjold.
«..ja, Hamas bruker sivile som «menneskelige skjold». Det skjer. Jeg har vært vitne til det.», skriver han.
Og fortsetter: «Men hovedpoenget her er dette: Medieorganisasjoner bør se seg selv i speilet og spørre «hvordan vet jeg hva jeg vet?» Og hvis svaret er «fordi de Hamas-drevne helsemyndighetene fortalte meg det», så er det alvorlige problemer med påliteligheten til informasjonen de rapporterer som fakta til verden.»
Beskyttelse av sivile
I hele perioden etter at Hamas utførte det voldsomme terrorangrepet mot Israel den 7. oktober 2023, har Israel sterkt oppfordret sivilbefolkningen nord på Gazastripen til å evakuere til den sørlige delen. De har gjort det gjennom mediene, de har gjort det gjennom flyveblader og de har gjort det på telefon direkte til innbyggerne på Gazastripen. Budskapet har hele tiden vært at sivilbefolkningen må evakuere.
Hamas har motarbeidet dette. I moskeer har de sterkt oppfordret sivilbefolkningen til å bli værende. Dette på tross av at det ikke er bygget bomberom, at Israel har erklært krig mot Hamas, og at det israelske forsvaret (IDF) vil gå inn på Gazastripen for å redde over 230 gisler og for å fjerne terrororganisasjonen.
Samtidig publiserer de Hamas-styrte helsemyndighetene stadig høye tall på antall drepte, deriblant svært mange kvinner og barn. Informasjonen rammer Israel hardt, og utrolig nok ikke Hamas.
Forklaringen i norsk presse
Det blir mer og mer åpenbart at tallene som FN bruker ikke er til å stole på. I norsk rikspresse finnes det likevel ingen skepsis.
Derfor blir historien hos oss som oftest den samme historien som dukker opp i propalestinske demonstrasjoner, sosiale medier og som refereres i norske medier. Nemlig at Israel driver folkemord, etnisk rensning og nedslakting av sivile.
Når disse beskyldningene kler førstesiden i våre medier, samtidig som det vises bilder av drepte sivile på Gazastripen, blir hatet mot Israel, jødene og faktisk også andre som støtter Israel, overveldende og grusom.
At Israel skulle drive aktiv nedslakting av sivile, er overhodet ikke troverdig. Den største grunnen til det, er at Israel gjør og har gjort svært mye for å forsøke å unngå sivile tap på Gazastripen. Trolig mer enn noen annen hær.
Hamas har skylden for at sivile liv går tapt
Når sivile dør, inkludert barn kvinner og andre som ikke er blant terroristene, må derfor skylden legges på Hamas og andre terrorgrupper på Gaza.
Hamas satte dette i gang med et terrorangrep som ikke har sitt sidestykke. De har fortsatt et stort antall gisler et eller annet sted på Gazastripen, og det skytes store mengder raketter mot mål i Israel.
Det er umulig for Israel å leve med Hamas som nabo. Det er livsfarlig. Israel har ikke noe annet valg enn å gjøre det de gjør for å trygge seg og sin befolkning. Hamas er en terrororganisasjon som har sagt at de ville utført 7. oktober igjen og igjen helt til Israel er utslettet.
Det er Hamas det burde legges trykk på om denne situasjonen skal løses. Alt annet er uhørt.
Når Hamas beskylder Israel for å ha massakrert over 500 pasienter, deriblant mange barn, på et sykehus i Gaza, burde det umiddelbart dukket opp en ryggmargsrefleks og rød lampe blant journalister som dekker Midtøsten-konflikten. Det gjorde det ikke.
Bilde: Skjermdump Aftenposten
I 2012 gikk bildet av BBC-journalisten Jihad Misharawis fortvilede ansikt viralt. I armene holder han sin 11 måneder gamle døde baby, Omar Misharawi. Den lille gutten skal ha død under et israelsk bombeangrep under krigen i Gaza.
I hvert fall var det det vi alle fikk høre, lese og se, på alle kanaler.
Historien satte sinnene i kok over hele verden. Beskyldningene mot Israel var svært sterke og opinionsdannende. For hvordan kan man støtte noen som bomber og dreper barn?
Fire måneder går, undersøkelser gjøres, og Israel frikjennes. Det var ikke en rakett fra dem som hadde drept den lille gutten, men en feilslått rakett fra Hamas.
Men skaden var alt skjedd, for hvem leser vel disse undersøkelsene. Jeg tror de fleste journalister vil huske overnevnte sak.
Noen år etter, under krigen i 2014, reiser den italienske journalisten Gabriele Barbati ut av Gaza. Med seg har han en viktig historie.
Vel ute tør han endelig å ytre seg om hva han så. Dette skrev han på X (tidligere twitter): «Ute av Gaza langt fra Hamas-represalier: rakett på villspor drepte barn i Shati i går. Et vitne: Militante stormet til og ryddet opp.» (sitat Dagen)
Også dette rakettangrepet er det Israel som får skylden for. 13 sivile dør. Blant dem 11 barn.
Først måneder senere kommer det fram at det var en Hamas-rakett som drepte dem. Men også her er skaden skjedd.
Den 17.oktober 2023 fikk vi igjen se de samme beskyldningene. Hamas beskyldte Israel for å stå bak bombingen av et sykehus i Gaza. Ifølge Hamas mistet over 500 mennesker livet. Et tall som journalister for øvrig også burde være svært skeptiske til. Både fordi tallene kom såpass raskt etter at sykehusområdet ble truffet, men også fordi Hamas tidligere har vist at de ikke er til å stole når det gjelder bruk av tapstall.
Terrorgruppen Hamas sine beskyldninger går mer eller mindre ufiltrert ut til oss som er publikum. I sosiale medier verserer ord som folkemord og massakre. Ordene dukker også opp i redaktørstyrt presse.
I norske medier slipper aktivist og lege Mads Gilbert samt Flyktningehjelpens leder Jan Egelands grove anklager mot Israel til. Flere andre gjør det også, men anklagene er mer indirekte. Tonen i de fleste av artiklene går i retning av at det er Israel som står bak.
Det ligger i kortene at det er en israelsk rakett som er årsaken. Et luftangrep. Et bombeangrep.
Det protesteres over hele verden. Midtøsten er på randen av storkrig. Israel fordømmes i den arabiske verden. Palestinavenner dukker opp utenfor den israelske ambassaden sent samme kveld.
Så begynner noe å skje. Israel framlegger bevis på at de ikke sto bak angrepet, men at det var en rakett fra terror-organisasjonen, Palestinsk Islamsk Jihad, som hadde truffet sykehusområdet. De viser bilder, videoer og lydopptak. Mange som arbeider med, og forsøker å verifisere, åpne kilder begynner å stille spørsmål ved Hamas sin versjon. De fleste heller til at det er den israelske versjonen som stemmer.
Israelske myndigheter viser frem flere etterretningsbevis til USA, som aksepterer Israel sin versjon, og sier det også offentlig.
Journalister som har arbeidet med Midtøsten i mange år burde ha en ryggmargsrefleks i saker som denne. De kjenner til tidligere historier. Refleksen burde fortalt dem at her må vi være på vakt for propaganda.
Og etter den forferdelige og utenkelige terroren mot israelere den 7. oktober, har Hamas åpenbart et behov for å svartmale Israel, for på den måten å rettferdiggjøre sine egne grusomme terrorgjerninger.
Dessverre virker ikke medienes ryggmargsrefleks. Ordbruk og kilder bygger de første timene opp om at det er Israel som har stått bak raketten som traff sykehusområdet.
Israel tok ikke på seg skylden for det som hadde skjedd. De sa at de var nødt til å undersøke saken nærmere.
Journalistene burde gjort det samme, og tatt seg tid til å verifisere hva som faktisk hadde skjedd. Så langt det lot seg gjøre. I stedet kaster de seg over saken som sultne gribber. Og så er spiralen i gang.
Fakta er ofte en treg materie. Nyhetsjournalistikk er det ikke.
Det burde norske medier jobbe med.
Israel blir rammet av denne dynamikken gang på gang. Og denne gangen holdt det på å gå riktig ille.
Jeg er generelt ikke for at våre offentlige flaggstenger skal brukes til andre formål enn å flagge med det norske flagget. Våre flaggstenger skal ikke være en plass for polarisering og politisk kamp. Spesielt ikke i vår tid hvor det er stort behov for noe vi kan samles rundt.
Når Oslo kommune bruker den 29. november på å heise det palestinaarabiske flagget, er jeg selvsagt uenig i det av overnevnte grunn.
Når de likevel har gjort det, kan det være greit å huske på at den 29. november er dagen da FN vedtok en delingsplan av det palestinske området fordelt på arabere og jøder. En plan Israel takket ja til og en plan palestinaaraberne takket nei til.
Flaggingen kan derfor veldig raskt forstås som at politikerne i Oslo er lei seg for at det jødiske folk fikk en nasjonalstat.
Jeg vil derfor minne våre politikere om at antisemittisme/jødeforfølgelse ikke var noe som ble oppfunnet av Hitler. Jødeforfølgelsen har vært fryktelig helt siden jødene ble et folk for mange tusen år siden. De har ikke fått fred noe sted. De har blitt drept, brent, torturert, voldtatt, plassert i egne gettoer med liten frihet. Og ikke minst har de blitt beskyldt for nesten alt som har gått galt i verden.
Da jødeforfølgelsen herjet i Tyskland på 1930-tallet, forsøkte jøder å flykte til andre land. Aftenposten var av dem som ikke syntes noe om det. I en lederartikkel fra 2. desember 1938 argumenterer de for at vi ikke måtte få flere jøder i Norge. Eller som de også sa: «Vi har intet jødespørsmål i Norge – vi nekter å skaffe oss et..».
En slik lederartikkel klarte de altså å skrive kun tre uker etter den forferdelige krystallnatten.
Bare fire år senere, den 26. november 1942, ble 529 norske jøder hentet av norsk politi og tvunget inn på dødsbåten Donau. Under en uke senere var alle kvinner og barn gasset i hjel.
I dag lever fortsatt antisemittismen i beste velgående i store deler av verden. Også i Norge.
Men den store forskjellen på situasjonen de siste 2000 år og i dag, er at jødene nå har sin egen stat og sitt eget land de kan flykte til.
Om politikerne absolutt må flagge for noe på våre offentlige flaggstenger den 29. november, burde det være det israelske flagget som heises. Det ville vært solidaritet det.
Det finnes en lovsang som synger av hjertet om Ham som er vår redning. Om Ham som reddet Israelsfolket ut av Egypt og gjennom havet. Og som frelste deg og meg.
Mer trengt enn det Israelsfolket var da de sto der med havet foran seg og hele den egyptiske hær i ryggen, tror jeg det er vanskelig å komme. De var helt vettskremte og så undergangen i hvitøyet. All tro på Gud var forsvunnet hos de aller, aller fleste av dem.
«Da farao nærmet seg, fikk israelittene se at egypterne kom etter dem. De ble livende redde og ropte til Herren. Og de sa til Moses: Var det da ingen graver i Egypt siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt?» (2.Mos.14.10-11)
Glemt var alle de utrolige undergjerningene Gud hadde gjort for dem i Egypt. Plutselig var det ikke Gud som hadde ført dem ut av Egypt, men Moses.
Det er da, midt i denne ekstremt vanskelige situasjonen av vantro og frykt, at Gud frelser hele folket.
Plutselig deler havet seg, og en redning ut av vanskelighetene åpenbarer seg. Israelsfolket går ut av noe som så umulig ut for mennesker.
Når de kommer ut på den andre siden av havet, lukker havet seg over hele den forfølgende egyptiske hæren.
Da synger hele folket den vakreste lovsang til Israels Gud:
«Jeg vil lovsynge Herren,
for han er høy og herlig;
hest og kriger styrtet han i sjøen.
Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.
Han er min Gud, ham vil jeg love,
min fars Gud, ham vil jeg lovsynge.» (2.Mos.15.1-2)
Sånn er de første versene av lovsangen. Så følger det mange vers om alt det fantastiske Gud gjorde for dem.
Det er denne lovsangen vi må ha mere av i menighetene våre, denne lovsangen om hva Gud har gjort for akkurat deg. Mange i dag ser kanskje ikke på dette som lovsanger. Og få av sangene vi synger i dag, handler om hva Gud gjorde for tekstforfatteren.
Vi må slippe til denne lovsangen. La de som kjenner hjertet springe over av glede, få lovsynge det ut midt i forsamlingen. Uten at det er programmert.
Det er ekte. Det er sant. Det er godt. Ja, det er helt herlig!
Vi har en stor Gud. Ikke bare fordi det står at han er stor, men fordi vi har opplevd Hans storhet. Han dro oss opp. Reddet oss. Frelste oss.
Slipp det løs. Rør ved Jesus. En kraft går ut av Ham.
Helt sant. Det er de sangene med et evangelisk forkynnende budskap som virkelig rører ved hjertene. Vi snakker udødelige sanger,…
Hjertelig takk til dere begge forat dere frimodig forkynner og skriver Guds ord klart og rent. Jeg gleder meg alltid…
Jeg liker ditt innlegg Erlend, du viser til at vi alle er syndere og mangler således troverdighet. Bjørnar Moxsnes er…
Stå med i bønn og økonomisk
Det vil øke muligheten for at vi kan produsere mer, og nå flere med forkynnelse, vitnesbyrd, sanger, o.a.
Helt sant. Det er de sangene med et evangelisk forkynnende budskap som virkelig rører ved hjertene. Vi snakker udødelige sanger,…
Hjertelig takk til dere begge forat dere frimodig forkynner og skriver Guds ord klart og rent. Jeg gleder meg alltid…
Jeg liker ditt innlegg Erlend, du viser til at vi alle er syndere og mangler således troverdighet. Bjørnar Moxsnes er…