Heier på deg
For ikke lenge siden ble jeg minnet om hvor viktig det er å ta vare på formaningen i menigheten – ja, for så vidt også i mellommenneskelige forhold generelt.
Det er ikke alt som skal heies på, eller heies frem. Men noen ganger får jeg den følelsen. Heie-ordet dukker stadig opp hos forkynnere på prekestoler, og i samtaler. Gjerne medfulgt av en god klaps på ryggen: «Vi heier på deg.»
Imidlertid kjennes det litt overfladisk å bli utsatt for heie-ordet.
Noen ganger lurer jeg på om enkelte av heierne i det hele tatt er i stand til å formane, til å si ifra at den veien du går på nå fører rakt åt skogen.
Det er en veldig ubehagelig følelse. Om jeg var på vei i helt gal retning, ville jeg blitt veldig glad om noen pekte meg i riktig retning. Det finnes selvsagt mennesker som ikke vil høre. Og mange av oss liker ikke å bli formanet.
Likevel vil jeg heller ha en venn som kan formane, enn en som bare er i stand til å heie.
Profeten Esekiel viser oss alvoret i å ikke si ifra når noen holder på å gå rakt åt skogen: «Når jeg sier til en urettferdig: «Du urettferdige, du skal dø» og du ikke advarer ham mot det livet han fører, da skal han dø på grunn av sin skyld. Men blodet hans vil jeg kreve av din hånd. Om du advarer den urettferdige for at han skal vende om fra sin vei, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin skyld. Men du har berget livet.»
Esekiels tøffe ord viser oss hvor farlig det er å ikke ta vare på formaningen.
Det kan faktisk være det som skiller liv og død.
Desverre brukes skriftens ord etter plukk og miks metoden ettersom det passer - dermed kan du godt få til at…
Det er noen viktige spørsmål som ikke er berørt her: Finnes det tilgivelse uten forbehold for skilsmisse som allerede har…
Ja, det er en veldig trist og tragisk situasjon. Håpet er at flere tar til motet og forkynner Guds Ord…