Mary Jønland skriver et debattinnlegg i avisen Dagen, en av Norges mest voksende aviser. Hun forteller om et liv som lesbisk, men også om møter med en kristen sjelesørger som forandret livet hennes. Gjennom samtaler og bønn ble bindinger brutt og hun har siden 2005 sett på seg selv som heterofil. Responsen fra kristne er omtrent null.
Historien er en gledeshistorie. En historie om hvordan Jesus kan forandre et menneskes liv. I hvert fall burde det vært en gledeshistorie.
Noen dager senere blir hun intervjuet i avisen Dagen om det samme temaet. Det er et behov for å få historien ut. Hun forteller på nytt sin historie. Om hvordan Jesus og en troende kristen bidro til at hun i dag forelsker seg i menn og ikke i kvinner.
Om det ikke hadde vært for noen svært viktige setninger mot slutten av artikkelen, kunne dette fortsatt vært en gledeshistorie. Men så sier hun:
«– Det som forundrer meg er at når jeg har vært så åpen og delt min historie, så tar likevel ingen kristenledere kontakt med meg. Hvorfor kontakter de ikke oss som mener det er frihet å hente? Hvorfor lytter de bare til de som strever med egen legning, spør hun.», ifølge avisen Dagen.
Hun forteller også at det har vært svært få tilbakemeldinger på debattinnlegget hennes, og at de tilbakemeldingene hun har fått kun er fra kjente.
Innlegget til Mary kom i en tid hvor det har vært mye diskusjon om den nye konverteringsloven. Kanskje ville de sjelesørgerske samtalene hun hadde, blitt rammet av nettopp denne loven. Samtalepartneren hennes kunne i verste fall risikert flere år bak lås og slå.
For mennesker som Mary og andre homofile, som har tro på at evangeliet er en Guds kraft til frelse og frihet, er dette veldig dårlig nytt. For til hvem skal de gå om de trenger noen snakke med? Ledere? Andre?
Mary forteller at hun kjenner fire andre som har vært lesbiske eller homofile, men som nå er fri.
Når ingen ledere, og knapt noen andre heller, tar kontakt etter at hun har fortalt en historie som er et svært godt argument mot Konverteringsloven, kan det se ut som om loven allerede er iverksatt.
Gud kan selvsagt hjelpe mennesker selv om menigheten svikter.
Likevel, for lesbiske og homofile som forteller sine personlige historier om frihet, må den manglende tilbakemeldingen oppleves som feig. Ja, kanskje til og med troløs.
Det er grenser for hvor smart det er lurt å være i det offentlige rom. Hennes historie er en gavepakke for forsvar av tanke-, samvittighets-, og trosfrihet. Da burde denne muligheten brukes.
Jeg ønsker å takke Mary Jønland for at hun står fram med historien, og at hun egentlig gir alle oss kristne et veldig godt argument mot en konverteringslov.
Og kanskje kunne menigheter invitert henne til å fortelle sitt vitnesbyrd. Man vet aldri hva det kan føre til. Evangeliet er fortsatt en Guds kraft til frelse.
Ikke lenge etter at ånden ble utgytt på pinsedag i Jerusalem, overbeviser Gud apostelen Peter om at han skal gå til huset til en mann som heter Kornelius. Han visste ikke hva han skulle gjøre der, bare at han måtte være lydig å bli med når noen kom på døra hans.
Når de kommer, blir Peter med følget, og kommer så til Kornelius sitt hus.
Der får han høre den mest fantastiske historie om hvordan en engel besøker Kornelius og forteller at Gud har hørt Kornelius sine bønner, og at Kornelius nå måtte få tak på Peter som satt i et bestemt hus. For han skulle tale ord som Kornelius og hele hans hus skulle bli frelst ved.
Så der står Peter blant Kornelius sin familie og tilkalte venner.
Etter hvert som han lytter, forstår han mer og mer hvorfor han er der.
Peter begynner så å tale om Jesus, om hvem han er, hvordan han helbredet mange som var undertrykt av djevelen, hvordan han ble korsfestet, hvordan han sto opp fra de døde, hvordan noen utvalgte disipler fikk se ham etter oppstandelsen, hvordan Gud har utvalgt Jesus til å være dommer over levende og døde og om hvordan profetene i det gamle testamentet vitnet om ham.
Og det er mens han taler disse ordene at noe helt spesielt skjer. Den Hellige ånd kommer over alle dem som hører Ordet. Akkurat som på pinsedag, begynner de å tale i tunger og prise Gud.
Kornelius og hans hus er dermed de første hedninger som blir frelst og døpt i den Hellige ånd etter pinsedag.
Peter trodde, derfor talte han Guds Ord.
Det er denne troens tale til en sulten forsamling, som gjorde at den Hellige ånd falt.
Når Peter ikke lenge etter skal forklare noen jøder om det som har skjedd, husker Peter noe Jesus hadde sagt:
«Da husket jeg Herrens ord, at han sa: «Johannes døpte med vann, men dere skal døpes med Den Hellige Ånd.»»
I apostelen Paulus sitt brev til Galaterne gjøres igjen denne koblingen mellom ordets forkynnelse, og åndens utgivelse: «Fikk dere Ånden på grunn av lovgjerninger, eller var det ved å høre og tro?»
Vi forstår Paulus sitt retoriske spørsmål. De måtte bli minnet om hvordan de hadde fått ånden. Nemlig ved å høre Guds Ord og komme til tro.
Akkurat det samme hadde skjedd med de som hadde hørt Ordet hos Kornelius.
Jesus er Ordet. Han er troens opphavsmann og fullender. Og det er han som døper med den Hellige ånd. Han gjør det fremdeles i dag.
Forkynn Ordet, vær rede i tide og utide. Kraften i Guds Ord er der fortsatt.
Må du ha en god pinse. Og må Gud velsigne deg til å søke Guds Ord.
Noe av det mest spennende jeg vet om er å høre hvordan mennesker kom til tro på Jesus. Og denne historien er ikke noe unntak. Gud tilgir og helbreder mennesker.
Byen han bodde i fikk besøk av en omreisende predikant, og det strømmet til med folk i den lokale menigheten. Også mange kvinner.
At det strømmet til med kvinner syntes han var så ille at han først vurderte å gi predikanten alvorlig juling, før han endret strategi.
Trolig forsto han vel at hans egen popularitet ikke akkurat ville øke om han ga predikanten bank. Derfor fant han ut at han i stedet skulle motbevise effekten av evangeliet. Han skulle begynne å lese i bibelen.
Så han begynte sin i utgangspunktet ikke så positivt motiverte lesning.
Denne karen hadde det med å banne jevnt og trutt, og kanskje enda litt oftere, fortalte han meg, der vi satt og drakk kirkekaffe.
Men jeg klarte ikke å slutte og lese. Og etter hvert skjedde det noe uventet. All bannskapen forsvant. Jeg klarte rett og slett ikke å banne lenger, sa mannen med et smil.
Siden den dagen hadde han vært en kristen. Han visste at Jesus hadde tilgitt ham. Og banningen hadde aldri kommet tilbake igjen.
Jeg har opp igjennom årene hørt mange lignende historier om mennesker som samtidig som de ble troende og fikk sine synder tilgitt, også ble helbredet og løst fra ting som ødela for dem i livet. Ikke alltid umiddelbart. Det kunne ta litt tid.
Noen ganger blir de helbredet fra fysiske plager. Men alltid blir de endret positivt som mennesker. De blir til å stole på, de lurer ikke andre lenger, det stygge språket forsvinner, det blir slutt på baktalelser eller annet som har kjennetegnet dem som mennesker i årevis.
Fellesnevneren er at det er synlig, og at det er Jesus som gjør noe som tidligere virket umulig å endre.
I evangeliet etter Lukas er det en historie som handler om akkurat dette.
«Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren og gå hjem!» Og straks reiste mannen seg for øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem med lov og takk til Gud. De ble alle helt ute av seg av undring og priste Gud. De var grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!» (Lukas 5.24-26)
I det øyeblikket han tilgir noens synder, skjer det noe annet også. Jesus begynner en helbredelse av det menneske. En synlig forandring.
Jesus er ikke teori. Han er levende, og han er virkekraftig.
Det er mye negativt som skjer rundt oss. Både i samfunnet og i menigheten. Det er lett å glemme alt det gode som også skjer når Herren virker med gjennom enkle troende kvinner og menn.
– Ønsker noen å bli med frem? spurte jeg.
Vi satt helt bakerst. Vi var en seks, syv stykker som satt der. Alle, bortsett fra meg var inne til rusrehabilitering. Mange av dem hadde trolig aldri vært på et kristent møte tidligere. De så litt engstelige ut. Ikke så rart. Lokalet var helt fullt. Ikke var de i sitt livs beste form heller.
En av dem, en ung mann, reiste seg plutselig.
– Jeg vil frem, sa han.
Det hadde akkurat vært en herlig forkynnelse av Guds ord, og nå i ettermøtet ønsket mange å bli bedt for. De sto i kø helt foran.
Vi forsto at det ville bli vanskelig å få forbønn av forkynneren, så jeg tilbød meg å be for den unge mannen. Han takket ja. Jeg la hendene på hodet hans og begynte å be. Da jeg jeg var ferdig så han helt overrasket ut. På vei tilbake til resten av gjengen snudde han seg mot meg.
– Dette hadde jeg aldri trodd. For en kraft.
Det skulle vise seg å bli et vendepunkt i livet hans.
Ett år senere møtte jeg den samme unge mannen. Han fortalte at fra det øyeblikket han ble bedt for hadde han ikke hatt lyst på noen form for rus. Alt rus-sug hadde forsvunnet.
Det var selvfølgelig ikke noe spesielt med hendene mine. Hendene mine hadde ingen forutsetninger for å gjøre denne mannen rusfri, for å si det forsiktig. Det var ved Herrens kraft at det skjedde. Herren hadde virket med da jeg ba, og ikke minst virket Herren med da han hadde hørt forkynnelsen av Guds.
Mange ganger etterpå har jeg opplevd liknende ting. Ikke bare når jeg har bedt for mennesker, men når andre kristne har bedt.
Noen ganger kan det være enkelt å si hva det er som skjer, fordi virkningen er veldig konkret. Andre ganger kan det være mindre konkret, men likevel tydelig
Eva og jeg har reist mye rundt om i landet i forskjellige menigheter. En fantastisk tjeneste. Eva har forkynt ordet, og jeg har ikke tall på alle de som har grått både under forkynnelsen, og etterpå ved bønn.
Ånden har falt på folk. Gud har virket med under forkynnelsen av troens ord.
Noen forteller at de ordene var rett til dem, noen forteller at de har fått en fornyelse i sitt samfunn med Gud, noen forandrer sin livsførsel som en følge av forkynnelsen og noen forteller at bibelen er blitt helt ny for dem og at de har fått en bedre forståelse av Ordet.
Jeg forteller ikke dette for å skryte, men fordi det er viktig å huske på at Herren virker med også i dag. Jesus er en realitet. Vi taler fordi vi tror.
Det samme gjør mange andre vitner rundt om i dette landet. Små og store under skjer hver eneste dag. Herren virker med gjennom enkle troens folk.
«Men de gikk ut og forkynte ordet allesteds, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.» (Mark.16.20)
De siste 20 årene har det vært en enorm interesse for overnaturlige filmer. Filmer der overnaturlige superhelter, eller trollmenn redder verden fra undergang. Nesten alle disse filmene inneholder en eller annen kraft fra det hinsidige. Det er ikke veldig gjennomtenkt og mye av det virker veldig grunt. Likevel, de er populære og de selger.
Noen eksempler er filmserier som Matrix, Star Wars, Ringenes Herre, Harry Potter og Avengers.
Jeg skal ikke forsøke meg på en lengre analyse av hvorfor filmer som dette selger så godt, men nøye meg med å konstatere fakta. Filmene reflekterer en interesse ute blant folk.
Men jeg har lyst til å fortelle deg en historie om noe som er mye mer utrolig og mye mer fantastisk enn alt av superserier, heltefilmer, trollmenn og alver. Og det beste av alt, det er ikke fiktivt.
Rundt om i norske hjem ligger det trolig hundretusenvis av eksemplarer av en bok som ikke bare er ord. Den har også en iboende Guddommelig kraft i seg.
Du trenger ikke være spesielt begavet for å oppdage kraften i denne boken. Ikke i det hele tatt. Vær gjerne enfoldig.
Mange av besteforeldrene våre har lest i den, og ganske sikkert oldeforeldrene våre også. Boken er svært gammel. Ordene i den, er enda eldre.
Den 12. januar år 2000, skulle det bli min tur til å børste støvet av denne boken.
Klokken var 1315.
Jeg blar i den tykke boken jeg hadde hørt om hele mitt liv, men merkelig nok ikke lest særlig i. Diskutert den hadde jeg også gjort.
Men nå satt jeg altså her. Boken var slått opp på et spesielt sted.
Hvor mye teksten som nå lå foran meg skulle komme til å bety, og hvor lite jeg visste om hva som skjulte seg i denne boken, skulle snart begynne å vise seg.
Jeg starter lesingen. Det tok ikke mange setningene før jeg var helt betatt av teksten. Ordene var sanne, og de var levende. Ja, faktisk ble teksten mer og mer levende dess mer jeg leste.
Plutselig skjedde det noe jeg aldri kommer til å glemme så lenge jeg lever. Noe som var totalt uventet. Teksten ble personlig. Den traff meg. Og sammen med ordene kom det en voldsom kraft. Den gikk gjennom hele kroppen. En renselse. Den fjernet det vonde. Jeg gråt. Jeg lo. Det var ingenting skremmende. Bare godt.
Det sto på i 20 minutter. Kanskje enda lengre.
Men etter de 20 mest fantastiske minuttene i mitt liv, visste jeg det: Jesus var Guds sønn. Gud hadde tilgitt meg. Det var ikke som en fjern bevissthet om dette. Det var full visshet og sikker overbevisning.
Her hadde jeg altså levd i 27 år uten å være klar over hvilken skatt som støvet ned i bokhylla. Ikke gjør det samme som meg. Børst av støvet i dag. Begynn å lese. Boken er ingen vanlig bok, den er full av Guds kraft. Jesus sa, “De Ord jeg taler er Ånd og er liv”.
Les i den. Let i den. Du vil finne noe du ikke var klar over at fantes. Gud er nærmere enn du tror. Og Jesus er en realitet. Det vil redde livet ditt.
Helt sant. Det er de sangene med et evangelisk forkynnende budskap som virkelig rører ved hjertene. Vi snakker udødelige sanger,…
Hjertelig takk til dere begge forat dere frimodig forkynner og skriver Guds ord klart og rent. Jeg gleder meg alltid…
Jeg liker ditt innlegg Erlend, du viser til at vi alle er syndere og mangler således troverdighet. Bjørnar Moxsnes er…