Judas brev til vår tids menigheter

Judas brev til vår tids menigheter

Det er ikke uventet at lederskapet i Misjonskirken Betlehem i Oslo nå vil anbefale å innsette homofilt samlevende i tjeneste i sin menighet. De gjør det samme som mange norske menigheter har gjort før dem.

Det som er utrolig å se er at Judas brev i bibelen, sendt ut for to tusen år siden, når adressater i vår tid.

Denne gangen går deler av brevet til Misjonskirken i Oslo. Det står: « som forvender vår Guds nåde til skamløshet og nekter vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus.» (Juda 1.4)

Juda er sylskarp. Og sann.  Han skriver om de som godtar det skriften kaller synd, og på den måten forvender nåde til skamløshet.

Menigheter, slike som Misjonskirken i Oslo, forsøker å gjøre noe i «kjærlighetens» navn. I stedet kan de ende opp med å gjøre det motsatte. De fører folk vill.

For kjærligheten er ikke en tillatelse til å gjøre hva vi ønsker eller føler, men en renselse når vi synder.

For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den eneste, for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Jesus døde for våre synder. Korset er et sted vi går for å bli renset, ikke for å få tillatelse til å leve i synd.

Så når lederskapet i misjonskirken i Oslo nå anbefaler å godta homofilt samliv, gjør de egentlig det Juda advarer mot. De nekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.

Homofile er selvsagt velkomne i våre menigheter, men om de mener homofilt samliv er rett, kan de ikke være i tjeneste i menigheten. De er ikke annerledes enn andre som synder. Verken verre eller bedre.

Imidlertid er menighetens rettesnor Guds ord. Det er det menigheten lever etter og bygges opp av. Det er innad i menigheten vi skal dømme. De som er utenfor menigheten, skal Gud ta seg av: «For hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Dømmer ikke også dere bare dem som er innenfor? Men dem som er utenfor, skal Gud dømme.» (1.Kor.5.12-13)

NB! Vi skrev først at saken var avgjort i Misjonskirken i Oslo. Den er ikke avgjort. Lederskapet i menigheten har innstilt ikke avgjort. Vi beklager dette.

Heier på deg

Heier på deg

For ikke lenge siden ble jeg minnet om hvor viktig det er å ta vare på formaningen i menigheten – ja, for så vidt også i mellommenneskelige forhold generelt.

Det er ikke alt som skal heies på, eller heies frem. Men noen ganger får jeg den følelsen. Heie-ordet dukker stadig opp hos forkynnere på prekestoler, og i samtaler.  Gjerne medfulgt av en god klaps på ryggen: «Vi heier på deg.»

Imidlertid kjennes det litt overfladisk å bli utsatt for heie-ordet.

Noen ganger lurer jeg på om enkelte av heierne i det hele tatt er i stand til å formane, til å si ifra at den veien du går på nå fører rakt åt skogen.

Det er en veldig ubehagelig følelse. Om jeg var på vei i helt gal retning, ville jeg blitt veldig glad om noen pekte meg i riktig retning. Det finnes selvsagt mennesker som ikke vil høre. Og mange av oss liker ikke å bli formanet.

Likevel vil jeg heller ha en venn som kan formane, enn en som bare er i stand til å heie.

Profeten Esekiel viser oss alvoret i å ikke si ifra når noen holder på å gå rakt åt skogen: «Når jeg sier til en urettferdig: «Du urettferdige, du skal dø» og du ikke advarer ham mot det livet han fører, da skal han dø på grunn av sin skyld. Men blodet hans vil jeg kreve av din hånd. Om du advarer den urettferdige for at han skal vende om fra sin vei, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin skyld. Men du har berget livet.»

Esekiels tøffe ord viser oss hvor farlig det er å ikke ta vare på formaningen.

Det kan faktisk være det som skiller liv og død.

Et slag mot oppmuntringsforkynnelse

Et slag mot oppmuntringsforkynnelse

I Matteus evangeliet kapittel 24 sier Jesus noe om å gi tjenestefolket «mat (red: les Ord) i rette tid». Men hva betyr det?

Foto: Peggy und Marco Lachmann-Anke from Pixabay

Joda, det kan bety å gi et oppmuntrende ord til den som trenger det, det kan bety å gi et trøstens ord til den som er nedfor, eller det kan bety å fortelle hvor høyt Gud elsker en. Alt dette kan være «mat i rette tid.»

Ordet KAN er her et nøkkelord. For det handler helt og holdent om «mat i rette tid». Og det kan godt være at det overhodet ikke er rette tid for noe av det overnevnte.

Vi kan stille oss spørsmålet om hva som hadde skjedd om profeten Jeremia hadde sagt til det israelske folket: «Gud velsigne dere», «fred være med dere», eller «Gud elsker dere», den gang israelittene vendte seg bort fra Guds Ord? Hadde det vært mat i rette tid?

Svaret gir seg selv. Israel hadde begynt å tilbe andre guder, og levde i urett og synd.

Så selv om det er sant at Gud elsker oss, vil gi oss fred, og vil velsigne oss, så betyr det absolutt ikke at det er mat (les ord) i rette tid. Det kan tvert om føre mennesker i fortapelsen, og være ett utslag av at budbæreren er mest opptatt av å holde seg inne med tilhøreren(e).

Men det er krevende å stå ved Guds ord. Og noen ganger skal det bæres frem for mennesker i høye stillinger. Slik som da profeten Natan fikk beskjed om å gå med et svært tøft budskap til kong David.

Hvordan ville det gått om Natan ikke hadde fortalt kongen om hans store synd, og konsekvensene av den? David hadde ligget med en annen manns kone, hun ble gravid, og David sendte kvinnens mann i en krig han visste han ville bli drept i.

Om ikke Natan hadde gått til David, kunne i verste fall Gud ha forlatt kong David, og han ville gått fortapt.

Det er alvorlig å tale Guds ord. Det gjelder enten du har en evangelisttjeneste, profettjeneste, lærertjeneste eller er hyrde for menigheten din. Ordet kan sette mennesker i frihet, men det kan også fortsette å holde mennesker fast i deres synder.

Og selv om det høres så tilforlatelig ut å tale positivt og hyggelig til alle mennesker, vil det ikke nødvendigvis hjelpe noen. Det kan tvert om gjøre det motsatte.

Og for deg som står fram med vanskelige, sanne og tøffe budskap; legg spesielt merke til de avsluttende ordene i Matteus 24.45-47:

«Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.»

Hadde det vært lønnen her på jorden som var det viktige, ville kanskje hverken Natan eller Jeremia stått opp for det som var rett. Men heldigvis så de frem til lønnen i himmelen. Det må vi også gjøre.

I Hebreerbrevet 11.25-26 står det om Moses: «…idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen.»

Stå med i bønn og økonomisk

Stå med i bønn og økonomisk

 

Det vil øke muligheten for at vi kan produsere mer, og nå flere med forkynnelse, vitnesbyrd, sanger, o.a. 

VIPPS: 634279 Konto: 0521 19 39410

You have Successfully Subscribed!