Tiden da Noah levde var en ond tid. I første mosebok, kapittel seks vers fem, kan vi lese at tankene i menneskenes hjerter var onde dagen lang. Så onde var de, at Gud angret det han hadde skapt, og at Han var full av sorg over denne ondskapen.
Slik var Noahs tid. Men det står om Noah at «han vandret med Gud», at han var en rettferdig mann blant sine samtidige, og at han fant nåde hos Gud.
På grunn av ondskapen oppsøkte Gud Noah. Gud ba ham bygge et skip, for Han ville nå ødelegge jorden og alt som var på den.
Noah kunne tenkt med seg selv at en slik dom og ødeleggelse kommer nok ikke, for jeg kan ikke se denne ondskapen som Gud forteller om. Sånn var det ikke. Noah trodde Gud.
Han så ondskapen. Han så all den urette vinningen. Hvordan mennesker levde i sine lyster og hvordan penger var mer viktig enn omsorg for mennesker. Han så og hørte sikkert baktalelse, sverting, smisking og partier. Han så sikkert falskheten, kjærligheten som var kald, og som bare var ord uten hjerter, egne lyster uten å tenke på sin neste. Noah så det sikkert alt sammen. Og han hadde sikkert sett det lenge.
Derfor trodde han Gud når Gud sa det kom en dom. Derfor begynte Noah å bygge et skip midt i det tørreste landskap. Han trodde Gud når Gud sa det skulle komme en flom. Og etter mange års skipsbygging fikk Noah rett.
Den gangen var det troen og skipet som ble Noahs redning.
I dag er det også troen på det Gud har sagt som er redningen. Men skipet er Jesus. Han som ble korsfestet for dine og mine synder. Han som ble knust for oss.
Det er bare ved troen på Ham at vi unnslipper dommen, får utslettet skyldbrevet som er skrevet mot oss med bud, og får et evig liv.
Det er din tro på Jesus som redder deg. Og bare det.
Det er ikke så ofte jeg skriver om drømmer. I dag blir et unntak. For i natt hadde mamma en drøm jeg tror vi alle har godt av å høre.
Mamma sto mellom kirken og skolen på Lambertseter i Oslo. Hun var sammen med en annen person da hun så et gyllent lys på himmelen. Ut av lyset kom det en slags tåkesky. Hun så Jesus helt tydelig og klart i skyen. Hun beskriver Ham som ganske stor.
Så snakket Jesus til mamma: «Jeg kommer for å hente deg».
Mamma strakk hendene mot himmelen og sa: «Jeg kommer».
Mamma våknet med hjertebank.
«For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord!» (1.tess.4.16-18)
Personen som sto sammen med mamma hadde ikke sett noe av det hele.
«Jeg sier dere: Den natten skal det ligge to i samme seng; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake. To kvinner skal male på samme kvern; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake. To menn skal være ute på marken; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake.» (Luk. 17.34-36)
Må Gud velsigne deg! Og må vi alle få møte Jesus i skyen.
Når vi i Norge hører om forfølgelse av kristne, er vi vant til at dette handler om kristne i andre land. Når det gjelder den ekstreme forfølgelsen er det helt rett. Imidlertid viser flere undersøkelser de siste årene at forfølgelsen av kristne i Norge også er en realitet og ser ut til å hardne til. Men denne utviklingen er på ingen måte ukjent i bibelen.
91 prosent av kristne studenter skjuler sin tro, og hver femte nordmann er skeptisk til kristne. Kristne blir også diskriminert på jobbmarkedet. Ifølge en undersøkelse er det kun tyve prosent sjanse for å få å bli innkalt til intevju om de oppgir kristne verv og jobber i sin CV. 47 prosent av nordmenn ville mislikt at et familiemedlem giftet seg med en pinsevenn.
Overnevnte fakta er hentet fra store undersøkelser som er gjort de siste årene. De viser en nedslående trend i samfunnsutviklingen for kristne, og vilkårene for den oppvoksende generasjon av troende.
Edvard Nergård Larsen står bak en av undersøkelsene. Sammen med kollegaer sendte han ut 18000 fiktive jobbsøknader til Norge, Nederland, Storbritannia og Spania. 3000 av søknaden ble sendt norske arbeidsgivere.
Til tidsskriftet, Sosiologen, sa Nergård Larsen:
«Det er nesten like ille å være aktiv i en kristen organisasjon som å ha et pakistansk-klingende navn. Dette er slående, og vi ser ikke denne tendensen i andre land der vi har gjort det samme eksperimentet, sier Larsen, som har tatt doktorgraden ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS), Universitetet i Oslo.»
NTB skriver at der de med pakistanskklingende navn har 10 prosent sjanse for å bli innkalt til intervju, mens de med en kristen bakgrunn har 20 prosent sjanse.
Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet er heller ikke spesielt oppmuntrende. Deres integreringsbarometer fra 2018 viser at hver femte nordmann er skeptiske til personer med kristen tro.
«Én av fem nordmenn er skeptiske til personer med kristen tro, ifølge tall fra Integreringsbarometeret 2018. Det er en økning på 3 prosentpoeng på fem år.», skrev nettavisen, Forskning.no.
Går vi noen år lenger tilbake i tid, til 2012, viser en undersøkelse fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter at pinsevenner ikke er spesielt velkomne som inngifte i norske familier.
«Halvparten av alle nordmenn misliker tanken på å få en pinsevenn inn i familien.», skrev avisen Vårt Land.
Kristne studenter ser særlig ut til å lide under trykket mot kristne i Norge.
I 2018 gjorde Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget) en undersøkelse blant kristne studenter i alle norske byer.
«Undersøkelsen viste til at 91 prosent av alle kristne studenter lever med troen sin inne i skapet. I undersøkelsen blir dette definert som å ikke prate eller være åpen om sin kristne tro.», skrev studentavisa, Studvest.no.
Avisa skrev videre:
«Det kommer frem i undersøkelsen at de største grunnene til at kristne studenter ikke velger å være åpne om troen sin er at de ikke vet hva de skal si hvis temaet blir tatt opp, og at de i noen mindre grad også er redde for å bli mislikt.»
I 2020 var 260 millioner kristne under høy, svært høy eller ekstrem grad av forfølgelse. Antallet er fordelt på verdens 50 verste land i Åpne dørers «World watch list».
Selv om Norge ikke er blant disse landene, viser de overnevnte undersøkelsene at kristne også her til lands opplever forfølgelse. Undersøkelsene er ikke bare tall, men holdninger ute blant folk, holdninger som rammer enkeltmennesker.
Vi kan og skal selvsagt arbeide mot slike holdninger på et politisk nivå. Imidlertid har forfølgelse alltid vært en del av menighetens liv.
Ifølge profetiske ord i bibelen, vil denne forfølgelsen ikke avta, men tilta i tiden mot endetiden.
Derfor er det viktig å være klar over hva det profetiske ord sier, granske hvilken tid vi er i, og ta Jesus sine egne ord på alvor når Han i slutten av sin tale om endetiden sier:
«Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på dere og forfølge dere»—–« dere skal føres fram for konger og landshøvdinger for mitt navns skyld. Da skal dere få vitne for dem. Husk på at dere ikke behøver å tenke ut på forhånd hvordan dere skal forsvare dere. For jeg vil gi dere ord og visdom som ingen av deres motstandere skal kunne motstå eller motsi. Men dere skal bli angitt av foreldre og søsken, av slektninger og venner, og noen av dere skal bli drept. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld; men dere skal ikke miste et hår på hodet. Holder dere ut, skal dere nå fram til livet.»
Mye tyder på at vi nærmer oss det bibelen omtaler som den siste tid, altså tiden før Gud skal dømme verden, og Jesus skal komme tilbake for å hente de som tror.
I tiden før Jesus kommer tilbake vil det kristne budskapet ha liten innflytelse på samfunnet. I stedet vil samfunn forandres lenger og lenger bort fra de kristne verdiene, og i stedet kommer forfølgelse mot de kristne.
Derfor er det mye å lære fra Daniels bok i bibelen.
Da Daniels venner ble tatt på fersk gjerning i ikke å tilbe den svære gullstøtten kong Nebukadnesar hadde reist, fikk de valget mellom å bøye seg for gullstøtten, eller å brenne i en ekstremt varm ildovn.
Svaret fra Daniels venner inneholder en tro på Gud som mange kristne i ettertid har levd etter:
«Vi trenger ikke å svare deg et ord på dette. Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og fra din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullbildet du har reist.»
I århundret etter Jesu død, fikk en av apostelen Johannes sine disipler erfare noe av det samme. Polykarp som han het, kunne redde sitt liv ved å fornekte troen på Jesus.
Men han svarte:
«I åttiseks år har jeg tjent ham, og han har ikke gjort meg noe galt. Hvordan kan jeg da spotte min konge og min frelser?».
Myndighetene forsøkte deretter å true Polykarp med at han vil bli brent levende.
«Brannen du truer meg med kan ikke fortsette å brenne særlig lenge; etter en stund går den ut. Men det du ikke er klar over er flammene av fremtidig dom og evig pine som er i vente for de ugudelige. Hvorfor fortsetter du å kaste bort tid? Ta frem det du har lyst til.»
I kapittel 15 i det første brevet til korintermenigheten, skriver Paulus noe jeg tror vi alle kan ta med oss i tiden som kommer.
«Var det bare med menneskelig håp jeg kjempet mot ville dyr i Efesos, hva hadde det nyttet meg? Hvis de døde ikke står opp, så «la oss spise og drikke, for i morgen dør vi».
Det er mye lettere å legge ned kampen, enn å fortsette å være kjerringa mot strømmen og stå på sitt.
For hvem liker vel å bli mislikt? Hvem liker å bli utestengt fra familier, fra jobb og fra studiemiljø? Ja, hvem liker å havne på et kors? Det er mye lettere å tie.
Så hva var hovedgrunnen til at Daniel og vennene hans, Paulus, Polykarp og mange, mange flere valgte forfølgelse og død fremfor personlig vinning og fred og ro med sine omgivelser?
«For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. 3 Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.» (Hebr.12.2-3)
Jo, det er nettopp det: «For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren.»
Det var en glede i vente. Den samme gleden venter oss. Vi kjemper ikke bare med et menneskelig håp, men med et himmelsk håp. Et håp om et sted hvor det verken skal være synd, sykdom, tårer eller død. Et sted vi skal være evig og alltid.
På samme måte som norske myndigheter har klargjort hvilken strafferamme ulike forbrytelser har, har Gud klargjort strafferammen for brudd på sin lov. Det er forutsigbart, og viser med klarhet at Gud ikke på noen som helst måte ser på det å gjøre vår neste noe ondt som en bagatell.
Dom og deretter straff er en reaksjon på uønsket adferd som ødelegger samfunnet og mellom-menneskelige forhold. Straff skal virke preventivt og oppdragende. Den utføres av myndigheter, som for eksempel foreldre, lærere, eller av samfunnets domsvesen. Straff kommer som en følge av at lover og regler brytes. Det gjennomsyrer hele samfunnet og er en naturlig del av vår rettferdighetssans.
Likevel har mange mennesker problemer med å akseptere at bibelens Gud skal dømme oss alle etter sine lover. Lover, akkurat som naturlover, som er satt der for å ta vare på kjærligheten – ikke en følelse, men forholdet til vår neste:
«Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt mot din neste. Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.» (2.Mos.13-17)
Hvorfor skulle Han som har skapt oss være så annerledes enn oss? Hvorfor skulle ikke Han være opptatt av dom og straff når Hans gode lover for alle mennesker brytes?
Helt i begynnelsen av bibelen står det:
«Og Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» (1.Mos.1.27)
Om straff og dom er en naturlig del av oss, skulle det ikke også være en naturlig del av Ham som har skapt oss i sitt bilde? Og skulle ikke Han som har skapt oss, straffe oss for å ødelegge andre mennesker og Hans skaperverk?
For en del år siden fortalte en mann meg at han ble dømt for lovbrudd. Han måtte sone flere måneder i fengsel for dette. Imidlertid syntes han dommen var problematisk. Ikke fordi han ikke fortjente en straff, men fordi domsavsigelsen inneholdt lovbrudd han ikke hadde gjort. Samtidig innrømmet han at det var saker som domstolen ikke var klar over, lovbrudd han hadde gjort knyttet til saken, som ikke sto i domsavsigelsen.
Dette var lovbrudd han hadde holdt skjult for domstolen.
Grunnen til at jeg forteller dette er at jeg tror veldig mange av oss vet vi har gjort gale ting uten at vi har innrømmet det. Vår samvittighet anklager eller frikjenner oss.
«For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem. Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det som skjuler seg i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium.» (Romerbrevet 2.14-16)
Selv om det går utover en tredjepart, kan vi likevel velge å holde dette skjult for våre medmennesker og for domstolen. Vi vil ikke ydmyke oss. Vi ser heller med vond samvittighet på at andre lider enn å gi slipp på vår stolthet.
De fleste mennesker blir i mer eller mindre grad undertrykt og utsatt for vonde ting fra sine medmennesker. Det ødelegger forholdet mennesker imellom, og mellom mennesker og Gud.
Litt enkelt sagt kan man si at det er dette vi skal stå til ansvar for når Guds dom kommer over alle mennesker.
For Gud ser også det skjulte. Ingen kan betale seg ut av dommen og den medfølgende straffen, ingen kan heve seg over og ingen kan manipulere sannheten når de står innfor Guds domstol.
Guds dom vil være rettferdig, og kommer først ved denne verdens ende. Dommen er en evig straff borte fra Gud. Foran denne domstolen kan ingen bli stående.
Læren om evig dom er en av grunnvollene i den kristne tro.
«La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom.» (Hebreerne 6.1-2)
Når forfatteren av Hebreerbrevet bruker ordet «grunnvoll» om læren om «evig dom», burde det være en naturlig del av enhver menighets forkynnelse. Dessverre er det ikke slik i dag.
Gjennom forhåndsnedtegnede strafferammer viser samfunnet at brudd på lover har en konsekvens. Burde ikke menigheten også forkynne hvilken straff som venter dem som bryter Guds gode bud?
I Matteus evangeliets 10 kapittel vers 28 står det: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.»
Og i brevet fra Judas får vi virkelig et innblikk i alvoret i Guds straff:
«Men da I nu engang vet alt, vil jeg minne eder om at Herren, efterat han hadde frelst folket ut av Egyptens land, siden ødela dem som ikke trodde, og om at de engler som ikke tok vare på sin høie stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag; likesom Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk efter fremmed kjød, ligger for våre øine som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff.» (Judas 5-7)
I sitatene over gjør Guds ord oss oppmerksom på hvilken straff som venter de som ikke frykter Ham, eller synder mot Hans bud. Konsekvensene er forferdelige. Skulle vi som menighet holde dette tilbake?
Redningen
I begynnelsen av bibelen blir vi kjent med Noah. Han levde i en tid hvor menneskets gjerninger var onde dagen lang. Mennesket levde i sine egne lyster i stedet for i nestekjærlighet.
«Men jorden blev fordervet for Guds åsyn, og jorden blev full av urett. Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. Da sa Gud til Noah: Jeg har satt mig fore å gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med urett; og nu vil jeg ødelegge både dem og jorden.» (1.Mos.6.11-13)
Og videre:
«Men jeg vil oprette min pakt med dig, og du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din hustru og dine sønners hustruer med dig.» (1.Mos.6.18)
Da Noah hørte dette, trodde han Gud, og begynte å bygge en ark (et stort skip). Han viste altså sin tro gjennom gjerninger.
En enorm flom kom over hele jorden og fylte den. Alle som ikke hadde gått inn i arken ble drept.
I dag har vi ingen båt å gå inn i for å unnslippe dom og straff. I stedet har vi noe langt bedre. Vi har evangeliet om Jesu offer-død og oppstandelse.
Har du ikke klart å følge Guds lov, noe ingen mennesker kan på grunn av synden i menneskets natur, så husk at Jesus tok gjeldsbrevet på seg. Det som var skrevet mot oss med bud.
Det eneste du og jeg trenger er å bekjenne at vi tror på Ham, og vise vår tro i gjerninger.
«For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. Skriften sier: Ingen som tror på ham, skal bli til skamme.» (Romerbrevet 10. 9-11)
Jesus tok straffen i ditt sted.
Takk Erlend at du tar opp dette temaet med skilsmisse og gjengifte. Det står mange advarsler i skriften om dette.…
Det er lovsang i mitt hjerte, takk for dere!
Flott noen holder dette frem fortsatt. Det er derimot mangelvare å snakke om grunnen for at det er blitt slik…
Stå med i bønn og økonomisk
Det vil øke muligheten for at vi kan produsere mer, og nå flere med forkynnelse, vitnesbyrd, sanger, o.a.
Takk Erlend at du tar opp dette temaet med skilsmisse og gjengifte. Det står mange advarsler i skriften om dette.…
Det er lovsang i mitt hjerte, takk for dere!
Flott noen holder dette frem fortsatt. Det er derimot mangelvare å snakke om grunnen for at det er blitt slik…