Når Hamas beskylder Israel for å ha massakrert over 500 pasienter, deriblant mange barn, på et sykehus i Gaza, burde det umiddelbart dukket opp en ryggmargsrefleks og rød lampe blant journalister som dekker Midtøsten-konflikten. Det gjorde det ikke.

Bilde: Skjermdump Aftenposten

I 2012 gikk bildet av BBC-journalisten Jihad Misharawis fortvilede ansikt viralt. I armene holder han sin 11 måneder gamle døde baby, Omar Misharawi. Den lille gutten skal ha død under et israelsk bombeangrep under krigen i Gaza.

I hvert fall var det det vi alle fikk høre, lese og se, på alle kanaler.

Historien satte sinnene i kok over hele verden. Beskyldningene mot Israel var svært sterke og opinionsdannende. For hvordan kan man støtte noen som bomber og dreper barn?  

Fire måneder går, undersøkelser gjøres, og Israel frikjennes. Det var ikke en rakett fra dem som hadde drept den lille gutten, men en feilslått rakett fra Hamas.

Men skaden var alt skjedd, for hvem leser vel disse undersøkelsene. Jeg tror de fleste journalister vil huske overnevnte sak.

Noen år etter, under krigen i 2014, reiser den italienske journalisten Gabriele Barbati ut av Gaza. Med seg har han en viktig historie.

Vel ute tør han endelig å ytre seg om hva han så. Dette skrev han på X (tidligere twitter): «Ute av Gaza langt fra Hamas-represalier: rakett på villspor drepte barn i Shati i går. Et vitne: Militante stormet til og ryddet opp.» (sitat Dagen)

Også dette rakettangrepet er det Israel som får skylden for. 13 sivile dør. Blant dem 11 barn.

Først måneder senere kommer det fram at det var en Hamas-rakett som drepte dem. Men også her er skaden skjedd.

Den 17.oktober 2023 fikk vi igjen se de samme beskyldningene. Hamas beskyldte Israel for å stå bak bombingen av et sykehus i Gaza. Ifølge Hamas mistet over 500 mennesker livet. Et tall som journalister for øvrig også burde være svært skeptiske til. Både fordi tallene kom såpass raskt etter at sykehusområdet ble truffet, men også fordi Hamas tidligere har vist at de ikke er til å stole når det gjelder bruk av tapstall.

Terrorgruppen Hamas sine beskyldninger går mer eller mindre ufiltrert ut til oss som er publikum. I sosiale medier verserer ord som folkemord og massakre. Ordene dukker også opp i redaktørstyrt presse.

I norske medier slipper aktivist og lege Mads Gilbert samt Flyktningehjelpens leder Jan Egelands grove anklager mot Israel til. Flere andre gjør det også, men anklagene er mer indirekte. Tonen i de fleste av artiklene går i retning av at det er Israel som står bak.

Det ligger i kortene at det er en israelsk rakett som er årsaken. Et luftangrep. Et bombeangrep.

Det protesteres over hele verden. Midtøsten er på randen av storkrig. Israel fordømmes i den arabiske verden. Palestinavenner dukker opp utenfor den israelske ambassaden sent samme kveld.

Så begynner noe å skje. Israel framlegger bevis på at de ikke sto bak angrepet, men at det var en rakett fra terror-organisasjonen, Palestinsk Islamsk Jihad, som hadde truffet sykehusområdet.  De viser bilder, videoer og lydopptak. Mange som arbeider med, og forsøker å verifisere, åpne kilder begynner å stille spørsmål ved Hamas sin versjon. De fleste heller til at det er den israelske versjonen som stemmer.

Israelske myndigheter viser frem flere etterretningsbevis til USA, som aksepterer Israel sin versjon, og sier det også offentlig.

Journalister som har arbeidet med Midtøsten i mange år burde ha en ryggmargsrefleks i saker som denne. De kjenner til tidligere historier. Refleksen burde fortalt dem at her må vi være på vakt for propaganda.

Og etter den forferdelige og utenkelige terroren mot israelere den 7. oktober, har Hamas åpenbart et behov for å svartmale Israel, for på den måten å rettferdiggjøre sine egne grusomme terrorgjerninger.

Dessverre virker ikke medienes ryggmargsrefleks. Ordbruk og kilder bygger de første timene opp om at det er Israel som har stått bak raketten som traff sykehusområdet.

Israel tok ikke på seg skylden for det som hadde skjedd. De sa at de var nødt til å undersøke saken nærmere.

Journalistene burde gjort det samme, og tatt seg tid til å verifisere hva som faktisk hadde skjedd. Så langt det lot seg gjøre. I stedet kaster de seg over saken som sultne gribber. Og så er spiralen i gang.

Fakta er ofte en treg materie. Nyhetsjournalistikk er det ikke.

Det burde norske medier jobbe med.

Israel blir rammet av denne dynamikken gang på gang. Og denne gangen holdt det på å gå riktig ille.

Artikkelen ble først publisert i Avisen Dagen