Vet du hva jeg savner, jeg savner å høre røsten din i menigheten. Lovprisningen din, bønnen fra ditt hjerte, tungetale, tydning av tunger, sangen din, vitnesbyrdet ditt – det du kom på at du skulle dele, eller profetisk tale.

Men i dag er det nesten helt stille i menigheten. Du som før talte i tunger, gjør ikke det lenger. Du som før tydet tunger, har ingen å tyde lenger. Du som før reiste deg opp og priste Gud, sitter stille i benkeradene i menigheten. Du som før reiste deg, gikk opp til talerstolen for å spille en sang du visste du skulle dele, du gjør ikke det lenger.

Før kunne du kjenne hjertet dunke midt i et møte i menigheten – du visste det var noe ånden ville. Du hadde fått tro til å ytre budskapet du hadde fått på hjertet. Midt i menigheten. Du stolte på Gud. Nå merker du ikke dette lenger. Det er stille. Hvor fint det var den tiden da mange menighetslemmer var i aktivitet. Hvordan vi bygget hverandre opp når vi kom sammen. Hvordan det smittet!

«Hvorledes er det altså, brødre? Når I kommer sammen, så har hver av eder en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: la alt skje til opbyggelse!»

Ja, slik var det. Ånden virket i Jesus Kristi lemmer til oppbyggelse. Det var liv. Det var ånd.

Vi er forskjellige lemmer. Men alle lemmer er like viktige. Vi må få det tilbake i våre menigheter – både for menighetens og den enkeltes oppbyggelse. Din stemme er viktig.

Åh, hvor mye jeg savner å høre den i menighetene våre igjen. Så hvorfor er den stille?

I mange tilfeller tror jeg det er menighetens ledelse som ikke ønsker disse stemmene velkommen. Jeg tror de tenker at det kan føre til anstøt for mennesker som besøker menigheten for første gang. Jeg deler ikke dette synet. Jeg tror på Paulus brev til Korinterne, hvor han sier at: «Når I kommer sammen, så har hver av eder en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: la alt skje til opbyggelse!»

Jeg tror at når Guds ord sier dette, så vil nye besøkende til våre menigheter tåle det. Jeg tror at ånden og ordene vil virke også på dem. Ja, jeg savner å høre røsten din. Kanskje er det du som har fått ordene som kan hjelpe meg i min situasjon. Jeg vet ikke, for jeg hører den ikke lenger.