Bibelens tekster utfordrer oss ofte kraftig på hvilke motiver vi har for våre handlinger. Tekstene henvender seg til vår samvittighet -til vårt hjertes innerste rom. Ikke for å dømme, men for å korrigere; få oss til å bøye oss for sannheten.  En av disse bibeltekstene er Jakobs brev kapittel 2 vers 1-5:

(Bildet over: illustrasjonsfoto)

«Mine brødre! la ikke eders tro på vår Herre Jesus Kristus, den herliggjorte, være forenet med at I gjør forskjell på folk! 2 For om det kommer en mann inn i eders forsamling med gullring på fingeren, i skinnende klædning, og det også kommer en fattigmann inn i skitten klædning, 3 og I ser på ham som bærer den skinnende klædning, og sier: Sett du dig her på en god plass! og sier til den fattige: Stå du der, eller sett dig her nede ved min fotskammel! – 4 gjør I da ikke forskjell hos eder selv og er blitt dommere med onde tanker? 5 Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?»

Noe av det viktigste i teksten over er at den på en så klar og enkel måte avslører våre motiver. Hvordan tar du imot mennesker i din menighet; gjør du forskjell på den fattige og den rike, eller den som samfunnet ser ned på og den vellykkede? Er det det lønnsomme som står i sentrum og som er motivet? I så fall sier Jakobs brev at vi er blitt dommere med onde tanker.

I tillegg til å behandle mennesker galt, ved å gjøre forskjell på folk, vil du også gå glipp av velsignelsen som ofte følger med de fattige og de som samfunnet ser ned på.

I de avsluttende linjen i versene som er sitert over står det: «Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?»

Jo, det er nettopp det.

Gud har til alle tider gjort det på den måten. Og det går som en rød tråd gjennom hele bibelen. Fra utvelgelsen av Abraham, Josef, Israel og kong David til de første disiplene til Jesus, og helt frem til vår tid. Gud har brukt og bruker fremdeles ulærde menn og mennesker som ikke  samfunnet ser opp på for å vise hvem Han selv er. 

Apostelen Paulus beskriver dette så flott for oss i 1 brev til Korinterne, kapittel 1 vers 26-29: «For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne; 27 men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme, 28 og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud sig, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget, forat intet kjød skal rose sig for Gud.»

Altså, utvelger Gud seg det som ingenting er «forat intet kjød skal rose sig for Gud.»

Her hjelper det altså fint lite om du eier all verdens rikdom, er en suksess i næringslivet eller har all verdens utdannelse. Gud ønsker å vise seg gjennom troen til dem Han utvelger.

Og apostelen Paulus er helt enig med seg selv når han i 1 korinterbrev kapittel 12 vers 24-25 skriver: «Men Gud satte legemet sammen således at han gav det ringeste størst ære, 25 forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.»

De siste ti årene, syntes jeg å se en endring i måten man tenker oppbyggelse av menigheten på (spesielt pinsemenigheten som jeg kjenner best). Det ser ut til at det kommer flere og flere næringslivsfolk og tilsynelatende vellykkede og flinke folk inn i menighetens posisjoner.

Det er på tide å sette seg ned og reflektere over hvorfor dette skjer, hva slags miljø vi skaper og hva det er vi holder på med.

Forfatteren av Hebreerbrevets kapittel 10 vers 38 skriver: «men den rettferdige, ved tro skal han leve». Det samme skriver apostelen Paulus i brevet til Romerne kapittel 1 vers 17.

Det betyr at troen er svært viktig, ikke bare for den enkelte, men for hele Guds menighet av de som er rettferdiggjort i Kristus.

Troen er det vi lever av. Og denne troen er forunt de fattige spesielt. Av Gud selv.

I Judas brev vers 20 står det: «Men I, elskede, opbygg eder på eders høihellige tro,…»

Tro er helt vesentlig for at, ikke bare den enkelte troende skal vokse og ha liv, men for at hele menigheten skal vokse og ha liv. Tro er det vi lever av, og troen kommer av Guds ord.

Når jeg syntes å se at flere og flere menigheter utvikler et miljø hvor det er flinkhet og næringslivssuksess som er inngangsporten til posisjoner i menigheten, er vi på ville veier. Smarthet tar over for tro, og menigheten står i fare for å bli livløs.

Om du ser disse tegnene i din menighet, eller selv er med på å bygge menigheten på denne måten, er det på tide å sette seg ned å peke ut kursen på nytt. Om du tenker at menigheten din vokser på denne måten, så gjør det ikke veksten riktig av den grunn. Menigheten bygger for himmelen. Ikke for denne verden.