På samme måte som norske myndigheter har klargjort hvilken strafferamme ulike forbrytelser har, har Gud klargjort strafferammen for brudd på sin lov. Det er forutsigbart, og viser med klarhet at Gud ikke på noen som helst måte ser på det å gjøre vår neste noe ondt som en bagatell.

Dom og deretter straff er en reaksjon på uønsket adferd som ødelegger samfunnet og mellom-menneskelige forhold. Straff skal virke preventivt og oppdragende. Den utføres av myndigheter, som for eksempel foreldre, lærere, eller av samfunnets domsvesen. Straff kommer som en følge av at lover og regler brytes. Det gjennomsyrer hele samfunnet og er en naturlig del av vår rettferdighetssans.

Likevel har mange mennesker problemer med å akseptere at bibelens Gud skal dømme oss alle etter sine lover. Lover, akkurat som naturlover, som er satt der for å ta vare på kjærligheten – ikke en følelse, men forholdet til vår neste:

«Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt mot din neste. Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.» (2.Mos.13-17)

Hvorfor skulle Han som har skapt oss være så annerledes enn oss? Hvorfor skulle ikke Han være opptatt av dom og straff når Hans gode lover for alle mennesker brytes?

Helt i begynnelsen av bibelen står det:

«Og Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» (1.Mos.1.27)

Om straff og dom er en naturlig del av oss, skulle det ikke også være en naturlig del av Ham som har skapt oss i sitt bilde? Og skulle ikke Han som har skapt oss, straffe oss for å ødelegge andre mennesker og Hans skaperverk?

For en del år siden fortalte en mann meg at han ble dømt for lovbrudd. Han måtte sone flere måneder i fengsel for dette. Imidlertid syntes han dommen var problematisk. Ikke fordi han ikke fortjente en straff, men fordi domsavsigelsen inneholdt lovbrudd han ikke hadde gjort. Samtidig innrømmet han at det var saker som domstolen ikke var klar over, lovbrudd han hadde gjort knyttet til saken, som ikke sto i domsavsigelsen.

Dette var lovbrudd han hadde holdt skjult for domstolen.

Grunnen til at jeg forteller dette er at jeg tror veldig mange av oss vet vi har gjort gale ting uten at vi har innrømmet det. Vår samvittighet anklager eller frikjenner oss.

«For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem. Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det som skjuler seg i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium.» (Romerbrevet 2.14-16)

Selv om det går utover en tredjepart, kan vi likevel velge å holde dette skjult for våre medmennesker og for domstolen. Vi vil ikke ydmyke oss. Vi ser heller med vond samvittighet på at andre lider enn å gi slipp på vår stolthet.

De fleste mennesker blir i mer eller mindre grad undertrykt og utsatt for vonde ting fra sine medmennesker. Det ødelegger forholdet mennesker imellom, og mellom mennesker og Gud.

Litt enkelt sagt kan man si at det er dette vi skal stå til ansvar for når Guds dom kommer over alle mennesker.

For Gud ser også det skjulte. Ingen kan betale seg ut av dommen og den medfølgende straffen, ingen kan heve seg over og ingen kan manipulere sannheten når de står innfor Guds domstol.

Guds dom vil være rettferdig, og kommer først ved denne verdens ende. Dommen er en evig straff borte fra Gud. Foran denne domstolen kan ingen bli stående.

Læren om evig dom er en av grunnvollene i den kristne tro.

«La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom.» (Hebreerne 6.1-2)

Når forfatteren av Hebreerbrevet bruker ordet «grunnvoll» om læren om «evig dom», burde det være en naturlig del av enhver menighets forkynnelse. Dessverre er det ikke slik i dag.

Gjennom forhåndsnedtegnede strafferammer viser samfunnet at brudd på lover har en konsekvens. Burde ikke menigheten også forkynne hvilken straff som venter dem som bryter Guds gode bud?

I Matteus evangeliets 10 kapittel vers 28 står det: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.»

Og i brevet fra Judas får vi virkelig et innblikk i alvoret i Guds straff:

«Men da I nu engang vet alt, vil jeg minne eder om at Herren, efterat han hadde frelst folket ut av Egyptens land, siden ødela dem som ikke trodde, og om at de engler som ikke tok vare på sin høie stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag; likesom Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk efter fremmed kjød, ligger for våre øine som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff.» (Judas 5-7)

I sitatene over gjør Guds ord oss oppmerksom på hvilken straff som venter de som ikke frykter Ham, eller synder mot Hans bud. Konsekvensene er forferdelige. Skulle vi som menighet holde dette tilbake?

Redningen

I begynnelsen av bibelen blir vi kjent med Noah. Han levde i en tid hvor menneskets gjerninger var onde dagen lang. Mennesket levde i sine egne lyster i stedet for i nestekjærlighet.

«Men jorden blev fordervet for Guds åsyn, og jorden blev full av urett. Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. Da sa Gud til Noah: Jeg har satt mig fore å gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med urett; og nu vil jeg ødelegge både dem og jorden.» (1.Mos.6.11-13)

Og videre:

«Men jeg vil oprette min pakt med dig, og du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din hustru og dine sønners hustruer med dig.» (1.Mos.6.18)

Da Noah hørte dette, trodde han Gud, og begynte å bygge en ark (et stort skip). Han viste altså sin tro gjennom gjerninger.

En enorm flom kom over hele jorden og fylte den. Alle som ikke hadde gått inn i arken ble drept.

I dag har vi ingen båt å gå inn i for å unnslippe dom og straff. I stedet har vi noe langt bedre. Vi har evangeliet om Jesu offer-død og oppstandelse.

Har du ikke klart å følge Guds lov, noe ingen mennesker kan på grunn av synden i menneskets natur, så husk at Jesus tok gjeldsbrevet på seg. Det som var skrevet mot oss med bud.

Det eneste du og jeg trenger er å bekjenne at vi tror på Ham, og vise vår tro i gjerninger.

«For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. Skriften sier: Ingen som tror på ham, skal bli til skamme.» (Romerbrevet 10. 9-11)

Jesus tok straffen i ditt sted.