Forklarer du menneskers frelse som noe psykisk

18 aug, 2021

Forfatter Erlend Sundar

Redaktør av Uten Tvil.

Hva tenker du når du hører om mennesker som helt plutselig forandres etter å ha «møtt Jesus»? Vanlige folk som aldri snakket om Gud tidligere, og så plutselig blir helt forandret. Eller når folk som drakk, bannet, dopet seg, hatet kristne, så på seg selv som ateister, løy, baktalte, slet med forbrukerlån (brukte for mye penger), eller var rundbrennere, slutter plutselig med alt dette.

Æren gir de til Jesus. De klarer ikke å slutte og snakke om Ham, men forteller om hvordan Han hjalp dem ut av situasjonen de var i, og hvordan de ble tilgitt sine synder ved troen på Jesus.

For en del år siden arbeidet jeg sammen med en mann i en kristen rusrehabiliteringsinstitusjon.  Han fortalte om seg selv at han tidligere aldri gråt, hadde et hardt hjerte, og at han var ateist. En dag fikk han et «møte med Jesus» som forandret alt dette.

Plutselig begynte tårene å renne når det var ting som var rørende, eller når han møtte mennesker som hadde det vondt. Han fortalte at hjerte hans var blitt så mykt.

Og viktigst av alt var at han, som tidligere hadde vært ateist, nå var helt overbevist om at Jesus var Guds sønn. Dette var ikke en lengre prosess hvor hans ateistiske standpunkt gradvis ble endret, men et plutselig «møte med Jesus».

Apostelen Paulus, eller Saulus som han het før han kom til tro på Jesus, var ikke alltid apostel. Og helt frem til han ble det, forfulgte han de kristne.

Det står om ham at: «Men Saulus fnyste fremdeles av trussel og mord mot Herrens disipler, og han gikk til ypperstepresten og ba ham om brev til Damaskus, til synagogene der, for at om han fant noen som hørte Guds vei til, både menn og kvinner, han da kunne føre dem bundne til Jerusalem.» (Ap.gj. 9.1-2)

Men i løpet av et lite øyeblikk ble hele hans liv totalt forandret. Paulus møtte Jesus da han var på vei til Damaskus:

«Men på reisen skjedde det at han kom nær til Damaskus, og med ett strålte et lys fra himmelen om ham, og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men stå opp og gå inn i byen, så skal det bli deg sagt hva du har å gjøre! Men mennene som reiste sammen med ham, stod forferdet, for de hørte vel røsten, men så ikke noen.» (Ap.gj.9.3-8)

Det er en dramatisk endring i et menneskes liv. Og det står videre om ham at: «..straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.» (Ap.gj.9.20)

Fra å forfølge kristne til å forkynne Jesus er en ganske dramatisk endring.  

Mange kristne har hatt denne typen livsforandrende opplevelse, etterfulgt av vitnesbyrdet om at Jesus er Guds sønn.

Imidlertid hører jeg ofte ikke-troende si at det var «veldig bra for deg at troen kunne hjelpe deg i en vanskelig livssituasjon», eller at «det var fint at du kunne finne noe å tro på».

I begge overnevnte argumenter sies det implisitt at det egentlig var noe psykologisk som skjedde. Du trengte liksom noe å holde deg fast til. En slags psykisk livbøye.

Men hva om det er du, som sier eller tenker dette, som tar alvorlig feil om hva som skjedde med disse menneskene? Sjansen er betraktelig høyere for det, enn for det motsatte. Tross alt har svært mange mennesker opplevet denne forvandlingen. Og tross alt har det skjedd mirakler med mange av disse menneskene som forteller om et slikt møte med Jesus.

Så min utfordring går til nettopp deg som har hørt slike historier: les i bibelen selv. Gjør deg opp en skikkelig mening. For ifølge Bibelen er det to utganger på livet.

Er Bibelen sann, er dette en sak som krever mer enn bortforklaringer om at alle møtene med Jesus er av psykologisk karakter.

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Stå med i bønn og økonomisk

Stå med i bønn og økonomisk

 

Det vil øke muligheten for at vi kan produsere mer, og nå flere med forkynnelse, vitnesbyrd, sanger, o.a. 

VIPPS: 634279 Konto: 0521 19 39410

You have Successfully Subscribed!