Tiden da Noah levde var en ond tid. I første mosebok, kapittel seks vers fem, kan vi lese at tankene i menneskenes hjerter var onde dagen lang. Så onde var de, at Gud angret det han hadde skapt, og at Han var full av sorg over denne ondskapen.

Bilde: Image by Jeff Jacobs from Pixabay

Slik var Noahs tid. Men det står om Noah at «han vandret med Gud», at han var en rettferdig mann blant sine samtidige, og at han fant nåde hos Gud.

På grunn av ondskapen oppsøkte Gud Noah. Gud ba ham bygge et skip, for Han ville nå ødelegge jorden og alt som var på den.

Noah kunne tenkt med seg selv at en slik dom og ødeleggelse kommer nok ikke, for jeg kan ikke se denne ondskapen som Gud forteller om. Sånn var det ikke. Noah trodde Gud.

Han så ondskapen. Han så all den urette vinningen. Hvordan mennesker levde i sine lyster og hvordan penger var mer viktig enn omsorg for mennesker. Han så og hørte sikkert baktalelse, sverting, smisking og partier. Han så sikkert falskheten, kjærligheten som var kald, og som bare var ord uten hjerter, egne lyster uten å tenke på sin neste. Noah så det sikkert alt sammen. Og han hadde sikkert sett det lenge.

Derfor trodde han Gud når Gud sa det kom en dom. Derfor begynte Noah å bygge et skip midt i det tørreste landskap. Han trodde Gud når Gud sa det skulle komme en flom. Og etter mange års skipsbygging fikk Noah rett.

Den gangen var det troen og skipet som ble Noahs redning.

I dag er det også troen på det Gud har sagt som er redningen. Men skipet er Jesus. Han som ble korsfestet for dine og mine synder. Han som ble knust for oss.

Det er bare ved troen på Ham at vi unnslipper dommen, får utslettet skyldbrevet som er skrevet mot oss med bud, og får et evig liv.

Det er din tro på Jesus som redder deg. Og bare det.