I løpet av de siste 10-15 årene har norske pinsemenigheter kastet århundrer med norsk vekkelsessangkultur på historiens skraphaug. Vi snakker om 100-vis, kanskje 1000-vis av salmer og åndelige viser skrevet av mennesker som har opplevet Gud.

Det er sanger fra Evangelietoner, Landstads reviderte, Sangboken, Sildiregn, Schibboleth, Senterboka og Norske salmer. Hvorfor? Jeg vet ikke. Noen andre må svare på det. Men sangene høres omtrent aldri i norske pinsemenigheter lenger.

Da jeg ble en kristen som 27-åring, kjente jeg ikke til denne rike sangskatten. For meg var det 70-tallsrock, svensk visesang, techno, klassisk og Jazz/blues uten særlige tegn på kristendom.

En dag på hytta kort tid etter at jeg ble troende (frelst) fant jeg en gammel sangbok i bokhylla. Boken var etter min oldefar, og hadde påskriften Landstads reviderte salmebok – på gotisk. I min nysgjerrighet begynte jeg å lese. Det var vidunderlig. Hver tekst var en preken. Det var åndelig føde for sulten sjel.

Jeg hører gjerne på nyere lovsang. Men ikke hele tiden. Nye sanger kommer til, og sanger blir borte. Slik har det alltid vært. Men man kan ikke fjerne en hel nasjons sangskatt.

I menighetene står det mennesker over 40 år og synger sanger de kun har hørt de siste 10-15 årene. Mange av dem savner sangskatten. Og mange av dem føler seg utenfor. Men dypeste sett handler ikke dette om alderen på folk. Det handler om at sanger, laget på Guds ord av mennesker som har opplevet Gud, fjernes. I et pennestrøk. Av noen med noen rare ideer jeg ikke ennå har klart å forstå. Hilsen sur middelaldrende mann.