Da Paulus, i 1. Korinterbrev kapittel 15, forklarte hvordan han hadde kommet igjennom kamp mot ville dyr i Efesus, skrev han:
«Og hvorfor utsetter vi oss for fare hver time på dagen? […..] Var det bare med menneskelig håp jeg kjempet mot ville dyr i Efesos, hva hadde det nyttet meg?»
Når Paulus skriver at: «Var det bare med menneskelig håp jeg kjempet mot ville dyr i Efesos, hva hadde det nyttet meg?», sier han indirekte at det var noe mer enn det menneskelige håp han kjempet med. Og fordi hele kapitlet handler om det evige håpet, forstår vi at det er det han tenker på.
Det menneskelige håpet ser ikke lenger enn dette livet. Det kristne håpet ser videre, mot et sted hvor det ikke skal være sorg, ikke sykdom, ikke smerte, ikke ondskap, og heller ikke død. Den troende hviler i dette håpet. Hvilken trøst!
I det samme kapitlet beskriver han hvordan Jesus hadde vist seg for mange etter sin død: «at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas (Red: Peter) og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.»
I bibelen knytter mange skriftsteder lidelse og håp sammen.
I brevet til Hebreerne kapittel 12, oppfordrer forfatteren oss til å ha blikket festet på Ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus, legge av alt som tynger, og holde ut i det løpet som er lagt for oss. Så viser han oss Jesus som eksempel.
«For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse. I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det gjaldt livet.»
Selv om situasjonen vår er langt fra den Jesus var i, og de fleste av oss aldri har kjempet mot synden med livet som innsats, kan også vår situasjon være trengt. Det kan være i ekteskapet. Det kan være på jobb. Det kan være i familien. Det kan være blant venner. Eller det kan være forfølgelse fordi du er en kristen.
Da er det godt å vite at disse lidelsene ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang venter oss.
Paulus hadde sin glede i det kristne håpet. Det samme kan vi. Lidelse er en del av det å være kristen. Men heldigvis er også gleden det. Gleden av å ha en full visshet om noe som en gang skal komme. Den gleden kan ingen ta ifra deg. Den vil hjelpe deg gjennom det vonde du opplever.
Noen ganger kan det nesten se ut som om de som kjemper den hardeste kampen mot synd, er de samme som gleder seg over håpet.
Må Gud velsigne deg med håp i dine trengsler og vanskeligheter!
Jeg er generelt ikke for at våre offentlige flaggstenger skal brukes til andre formål enn å flagge med det norske flagget. Våre flaggstenger skal ikke være en plass for polarisering og politisk kamp. Spesielt ikke i vår tid hvor det er stort behov for noe vi kan samles rundt.
Når Oslo kommune bruker den 29. november på å heise det palestinaarabiske flagget, er jeg selvsagt uenig i det av overnevnte grunn.
Når de likevel har gjort det, kan det være greit å huske på at den 29. november er dagen da FN vedtok en delingsplan av det palestinske området fordelt på arabere og jøder. En plan Israel takket ja til og en plan palestinaaraberne takket nei til.
Flaggingen kan derfor veldig raskt forstås som at politikerne i Oslo er lei seg for at det jødiske folk fikk en nasjonalstat.
Jeg vil derfor minne våre politikere om at antisemittisme/jødeforfølgelse ikke var noe som ble oppfunnet av Hitler. Jødeforfølgelsen har vært fryktelig helt siden jødene ble et folk for mange tusen år siden. De har ikke fått fred noe sted. De har blitt drept, brent, torturert, voldtatt, plassert i egne gettoer med liten frihet. Og ikke minst har de blitt beskyldt for nesten alt som har gått galt i verden.
Da jødeforfølgelsen herjet i Tyskland på 1930-tallet, forsøkte jøder å flykte til andre land. Aftenposten var av dem som ikke syntes noe om det. I en lederartikkel fra 2. desember 1938 argumenterer de for at vi ikke måtte få flere jøder i Norge. Eller som de også sa: «Vi har intet jødespørsmål i Norge – vi nekter å skaffe oss et..».
En slik lederartikkel klarte de altså å skrive kun tre uker etter den forferdelige krystallnatten.
Bare fire år senere, den 26. november 1942, ble 529 norske jøder hentet av norsk politi og tvunget inn på dødsbåten Donau. Under en uke senere var alle kvinner og barn gasset i hjel.
I dag lever fortsatt antisemittismen i beste velgående i store deler av verden. Også i Norge.
Men den store forskjellen på situasjonen de siste 2000 år og i dag, er at jødene nå har sin egen stat og sitt eget land de kan flykte til.
Om politikerne absolutt må flagge for noe på våre offentlige flaggstenger den 29. november, burde det være det israelske flagget som heises. Det ville vært solidaritet det.
For en del år siden fikk jeg en fantastisk samtale med en ung mann som slet med livet sitt. Spesielt slet han med rus og alt som følger med det.
Jeg fortalte ham at jeg også hadde slitt med rus, og at om ikke Jesus hadde grepet inn i mitt liv, ville alt nå sett helt annerledes ut.
Akkurat som jeg hadde vært, var denne unge mannen nå desperat etter å bli fri fra lysten på rus.
Han hadde sikkert, som meg, sluttet både med røyk og rus en rekke ganger, for i neste øyeblikk å begynne igjen. Han kjente nok på de samme kreftene. De samme lystene.
Jeg fortalte ham at etter Jesus hadde grepet inn i livet mitt, var all lyst på rus helt forsvunnet. Han lurte på hvordan det skjedd. Jeg fortalte ham mitt vitnesbyrd. Først om hvordan jeg ble frelst; om hvordan jeg hadde lest i bibelen, og om hvordan Guds kraft hadde kommet over meg, og strømmet gjennom meg gang på gang. Så om hvordan all lyst på rus ble borte en gang jeg satt på en brun pub på Grünerløkka.
Hva leste du, spurte den unge mannen?!
Jeg leste Paulus første brev til Korinterne kapittel 13, sa jeg.
Kan du lese det nå, spurte han.
Ja, det kan jeg gjøre.
Da jeg var ferdig med å lese, satt den unge mannen gråtende foran meg.
Fra den dagen forandret livet hans seg fullstendig. Ett år senere hørte jeg at han var begynt på sosialhøyskolen.
Ikke alle kristne har en bakgrunn som min. Men kanskje har du noe annet du kan fortelle ærlig om, noe annet Jesus har hjulpet deg meg.
Kanskje har du slitt med pornografi, og blitt satt fri fra det. Kanskje har du vært en skikkelig materialist, tatt opp det ene forbrukerlånet etter det andre som har satt deg i en gjeldsknipe. Kanskje har du hatt et temperament som har ødelagt for deg. Eller stolthet. Eller kanskje utilgivelighet.
Jeg vet ikke. Men møtet med Jesus har forandret livet ditt. Han satt deg fri fra noe som ødela livet ditt. Han tilga deg, og grep inn.
Fortelle om det når det er naturlig. Mennesker setter som oftest pris på å høre noe som er sant, ærlig og som mange opplever som skamfullt. Kanskje blir din historie til hjelp for noen. Kanskje kan de få den samme hjelpen av Jesus som du fikk.
Vi trenger å være ærlige med livene våre. Tør å være svak.
Din svakhet, og Jesus sin inngripen, kan bli til håp og frelse for noen som holder på å få ødelagt livet sitt. Ikke vær prektig. Vær sann.
«Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren og gå hjem!» Og straks reiste mannen seg for øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem med lov og takk til Gud. 26 De ble alle helt ute av seg av undring og priste Gud. De var grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!»» (Luk.5.24-26)
Mange norske lover omhandler begrepet inhabilitet eller ugildethet. Det er selvfølgelig ikke uten grunn. Nære relasjoner, vennskap og handelsforbindelser kan ødelegge dømmekraften når vanskelige avgjørelser skal tas. I bibelen er det spesielt en historie som minner oss om hvor viktig det er å være habil.
I en artikkel på «Lovdata», opprettet av Justisdepartementet og det juridiske fakultet i Oslo, står det følgende om inhabilitet: «Det er flere hensyn som taler for at den som har egeninteresse i utfallet av en sak, eller som har et nært slektskap eller vennskap til noen av partene, ikke bør behandle eller avgjøre vedkommende sak: For det første kan det være fare for at vedkommende vil opptre partisk. For det andre er det av stor betydning at folk har tillit til at tjenestemenn opptrer upartisk. Og for det tredje tjener habilitetsreglene til å beskytte tjenestemenn mot utilbørlig press utenfra.»
Et av de beste eksemplene på hvor viktig disse habilitetslovene er, finner vi i den såkalte vannverkssaken fra Romerike nord for Oslo.
I en lederartikkel i Aftenposten 14. oktober 2010 kan vi lese: «Dette er historien om hvordan en driftig vannverkssjef gjennom tiår neglisjerte alt anskaffelsesregelverk og ga oppdrag til et nettverk av private selskaper som han selv, slektninger eller samarbeidspartnere kontrollerte.»
Og videre: «DET ER DEN ELLEVILLE historien om hvordan samrøret mellom private og offentlige selskaper gjorde det mulig å svindle til seg enorme beløp som vannverkssjefen saltet ned i sitt jaktparadis i Sør-Afrika. Sist, men ikke minst, er det historien om lokalpolitikere som i mange år lukket øynene for blinkende varsellamper, og som plasserte seg selv i styrene for selskaper de skulle kontrollere.»
I denne saken var det hovedsakelig snakk om, ved hjelp av sin posisjon, å berike seg og sine på fellesskapets goder. Politikerne visste, men sa ingenting.
I kristen sammenheng er spørsmålet om inhabilitet og habilitet også svært viktig. Kanskje ikke først og fremst med tanke på økonomisk berikelse, men mer med tanke på korrumpering av Guds Ord.
Mange steder er de familiære båndene sterke innad i menigheten. Sønner og døtre settes inn i menighetens ledelse og i forskjellige tjenester. Eierskap til en menighet går mer eller mindre i arv. På små steder kan dette være umulig å unngå.
Det krever mye av oss.
I første Samuelsbok kan vi lese om presten Eli og hans to sønner, Hofni og Pinehas. Sønnene var prester for Gud. Og forvaltet derfor Guds ord. Men det står om dem at de var uten ryggrad. De gjorde mye som var mot Guds ord. På grunn av sin posisjon kan man raskt tenke seg at de derfor førte Guds menighet på avveie. Både som eksempler og i hva de lærte bort.
Pappaen deres fikk vite om det som skjedde. Han snakket til dem. Men det stoppet der. Sønnene fikk holde på videre.
Derfor sendt Gud en Gudsmann til Eli med spørsmålet: «Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg?…»
Det var åpenbart slik at Gud ikke var fornøyd med at Eli lot sønnene holde på slik de gjorde. Det kom også veldige konsekvenser over hele slekten som en følge av dette.
Når vi i kristne sammenhenger har tette bånd i ledelsen av menigheter, stiller det oss ovenfor vanskelige dilemmaer. Guds ord må alltid gå foran nære bindingene.
Ellers som Jesus ville sagt det: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Mat.10.37-39)
I vannverkssaken førte tette relasjoner og jakten på vinning til korrupsjon. I situasjonen med Eli og sønnene var det også snakk om en vinning.
Om Eli tok tak i situasjonen, ville det gå ut over sønnene. Bekymringen for dette førte til at Guds ord ble korrumpert, og folk i menigheten ble kanskje ført på avveie.
Alt fordi pappaen var inhabil. Dette er en flott historie til lærdom for oss alle når vi skal forvalte Guds Ord.
I år 70 etter Kristus drev romerne det jødiske folk ut av Israel på det mest grusomme vis. Dette er historisk fakta. I tiden etterpå, spredde de seg til alle jordens folkeslag. Det er også historisk fakta. I dag kan du finne jøder overalt i verden.
Men visste du at Jesus talte til sine disipler om at dette skulle skje før det faktisk skjedde?! I Lukas 21.20-24 kan du lese om det: «Men når dere ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal dere vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den; for dette er gjengjeldelsens dager, for at alt det som skrevet er, skal bli oppfylt. Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag…».
Fra år 70 e.kr og frem til slutten av 1800-tallet har det jødiske folk vært spredd for alle vinder. Du fant jøder i Kina, i Argentina, i India, i Norge, I USA, i Russland og i Etiopia. Ja, faktisk i de fleste land. Akkurat slik Jesus sa skulle skje.
Men fra om lag 1870 skjedde det noe. Det jødiske folk begynte igjen å flytte tilbake til Israel og Jerusalem. De kom drevet av den fryktelige antisemittismen rundt om i verden, og lengselen etter sine fedres land.
Slik har det pågått siden. Flere og flere jøder har kommet tilbake til Israel.
Jerusalem ikke lenger nedtrådt av hedninger
Og i våre dager oppfylles nok et ord ifra Jesus. For Lukas 21.24 slutter ikke slik jeg har sitert over, med at jødene skal «føres til alle folkeslag…».
Verset fortsetter rett inn i vår tid: «…Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.»
I dag er om lag 570.000 av Jerusalems 950.000 innbyggere jøder. Byen ligger altså ikke nedtrådt av hedninger lenger. Hedningenes tid går mot slutten.
Israels frelse
I kapittel 11 i sitt brev til Romerne, skriver apostelen Paulus om at det på denne tiden skal skje noe vidunderlig: «……at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og slik skal hele Israel bli frelst…»
Det vidunderlige, at det jødiske folk skal bli frelst, skal altså skje «..når hedningenes fylde er kommet inn», eller sagt på en annen måte; når Gud har et rett mål av frelste hedninger. Eller som Jesus sa det: «…inntil hedningenes tid er til ende.»
Når vi også vet at Jesus sa at Jerusalem skal ligge nedtrådt frem til dette målet er nådd, da forstår vi at tiden for jødenes frelse nærmer seg med stormskritt.
For Jerusalem ligger ikke lenger nedtrådt av hedninger. Målet av frelste hedninger er snart nådd.
Vi lever i en spennende tid. Gud er til. Han er historiens Gud. Og den eneste som skriver historie før det skjer.
Takk Erlend at du tar opp dette temaet med skilsmisse og gjengifte. Det står mange advarsler i skriften om dette.…
Det er lovsang i mitt hjerte, takk for dere!
Flott noen holder dette frem fortsatt. Det er derimot mangelvare å snakke om grunnen for at det er blitt slik…