Den kristnes seier er ikke at bibelske verdier gjennomsyrer hele samfunnet. Den er heller ikke at kristne skal ha et liv uten lidelser. Den kristnes seier er at Jesus sto opp fra de døde, og at de som tror på ham ikke skal dø, men leve om enn de dør. En slik overbevisning vil styrke deg gjennom forfølgelse, utestengelse og avvisning.
Det er opprørende historier som nå popper opp til overflaten. Organisasjoner og private som argumenterer imot den nye kjønnsideologien, eller bare stiller spørsmål ved den, opplever regelrett forfølgelse i flere land.
I Storbritannia meldes det om flere eksempler på at disse nektes å opprette bankkonto, eller de får oppsagt sin bankkonto. Dette gjelder både privatpersoner og organisasjoner.
I USA skjer noe av det samme, der eksempelvis en organisasjon har mistet retten til å bruke pengeoverføringsselskapene Paypal og Venmo.
I Norge har nå en avgått likestillingsminister lagt fram et forslag til en ny lov. Loven vil gjøre det ulovlig å hjelpe mennesker med homofile følelser, og som ønsker å leve et heterofilt samliv i samsvar med deres kristne tro. I loven kalles dette konverteringsterapi.
Absurd nok, skrev den samme likestillingsministeren for noen år siden en bok med navnet: «Homo – for deg som er, lurer på om du er, eller har lyst til å bli homo, eller for deg som bare lurer på hvordan disse homogreiene funker»
Boken hennes er altså til dem som har «lyst til å bli homo». Men en bok til homofile som har lyst til å bli hetero, skal være ulovlig, og i ytterste konsekvens straffes med flere år i fengsel.
I Finland står en politiker tiltalt i rettssak nummer to etter å ha fremmet hva Bibelen lærer om homofili.
Samtidig ser vi at kjente selskaper og personer i Norge som ikke ønsker å flagge med prideflagget eller mener Pride ikke har noe i idretten å gjøre, opplever at kostnadene blir for store hvis de skal bli stående på sin mening.
Myk totalitarisme
Rod Dreher er forfatter og ortodoks kristen. I sin bok «Live not by lies», kaller han den samfunnsutviklingen som vi nå ser, for myk totalitarisme. En mindre voldsom utgave av totalitarisme slik vi kjenner den fra for eksempel det tidligere Sovjet.
I Sovjet ble kristne, og folk som ble ansett som truende for staten og systemet, forfulgt av hemmelig politi, angitt av venner, familie og bekjente, satt i Gulag leire og sendt på psykiatrisk sykehus.
Rod Dreher forteller at han har snakket med mange kristne russere som vokste opp i dette systemet, men som flyktet til USA for mer frihet.
Nå gjenkjenner de mye av den totalitære tonen også i USA.
De sier til folk i USA: Våkn opp! En versjon av det vi levde i, kommer nå til dere. Men dere ser det ikke, for det kommer på en måte som dere ikke er vant til. Derfor ser dere ikke hva som skjer, sier Rod Dreher til «Focus on the family».
Innstillingen til Daniel
Profeten Daniel i Bibelen ble flere ganger utsatt for babylonske myndigheter som laget lover som hverken han eller hans jødiske venner kunne følge. Å sette seg opp imot disse lovene i hans samtid innebar dødsstraff. Daniel gjorde det likevel, men på mirakuløst vis og mot alle odds, overlevde han. Gud grep inn.
Likevel er det ikke miraklene i seg selv som er det viktigste, men den innstillingen som Daniel hadde.
Daniel og vennene hans nektet å følge kongens påbud fordi et slikt påbud ville innebære at de måtte gå imot Guds bud:
«Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen (dødsstraffen) og fra din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe det gullbildet du har reist.»
Selv om det kunne koste Daniel livet, ville han ikke følge en lov som var stikk i strid med hans tro og overbevisning.
Kostnaden i vestlige land
I vår del av verden koster det oss ikke livet å stå opp for vår tro eller for den sannhet vi er overbevist om. Men det kan koste oss mye annet. Anseelse. Jobb. Karriere. Penger. Vennskap. Stipendier.
Og for de fleste mennesker er disse tingene viktige for å leve et godt liv.
Kraft til å stå opp
Den fulle vissheten om Jesu oppstandelse og himmelen, har til alle tider betydd enormt mye for den kristne etterfølger. Det har gitt kraft til å si ifra om urett. Det har gitt kraft til å si ifra når noen undertrykkes. Det har gitt kraft når lovløshet tar overhånd. Det har gitt kraft til å beskytte det ufødte liv, og til å stå opp for sårbare barn som utsettes for forvirrende ideologi. Og det har gitt kraft til å forkynne evangeliet i lite gjestmilde omgivelser.
Vissheten om Jesu seier over døden og Hans gjenkomst har til alle tider gitt kristne menn og kvinner mot til å tale og virke der andre tier og viker unna.
Troen på Jesu oppstandelse er en grunnleggende seier for all etterfølgelse.
Mary Jønland skriver et debattinnlegg i avisen Dagen, en av Norges mest voksende aviser. Hun forteller om et liv som lesbisk, men også om møter med en kristen sjelesørger som forandret livet hennes. Gjennom samtaler og bønn ble bindinger brutt og hun har siden 2005 sett på seg selv som heterofil. Responsen fra kristne er omtrent null.
Historien er en gledeshistorie. En historie om hvordan Jesus kan forandre et menneskes liv. I hvert fall burde det vært en gledeshistorie.
Noen dager senere blir hun intervjuet i avisen Dagen om det samme temaet. Det er et behov for å få historien ut. Hun forteller på nytt sin historie. Om hvordan Jesus og en troende kristen bidro til at hun i dag forelsker seg i menn og ikke i kvinner.
Om det ikke hadde vært for noen svært viktige setninger mot slutten av artikkelen, kunne dette fortsatt vært en gledeshistorie. Men så sier hun:
«– Det som forundrer meg er at når jeg har vært så åpen og delt min historie, så tar likevel ingen kristenledere kontakt med meg. Hvorfor kontakter de ikke oss som mener det er frihet å hente? Hvorfor lytter de bare til de som strever med egen legning, spør hun.», ifølge avisen Dagen.
Hun forteller også at det har vært svært få tilbakemeldinger på debattinnlegget hennes, og at de tilbakemeldingene hun har fått kun er fra kjente.
Innlegget til Mary kom i en tid hvor det har vært mye diskusjon om den nye konverteringsloven. Kanskje ville de sjelesørgerske samtalene hun hadde, blitt rammet av nettopp denne loven. Samtalepartneren hennes kunne i verste fall risikert flere år bak lås og slå.
For mennesker som Mary og andre homofile, som har tro på at evangeliet er en Guds kraft til frelse og frihet, er dette veldig dårlig nytt. For til hvem skal de gå om de trenger noen snakke med? Ledere? Andre?
Mary forteller at hun kjenner fire andre som har vært lesbiske eller homofile, men som nå er fri.
Når ingen ledere, og knapt noen andre heller, tar kontakt etter at hun har fortalt en historie som er et svært godt argument mot Konverteringsloven, kan det se ut som om loven allerede er iverksatt.
Gud kan selvsagt hjelpe mennesker selv om menigheten svikter.
Likevel, for lesbiske og homofile som forteller sine personlige historier om frihet, må den manglende tilbakemeldingen oppleves som feig. Ja, kanskje til og med troløs.
Det er grenser for hvor smart det er lurt å være i det offentlige rom. Hennes historie er en gavepakke for forsvar av tanke-, samvittighets-, og trosfrihet. Da burde denne muligheten brukes.
Jeg ønsker å takke Mary Jønland for at hun står fram med historien, og at hun egentlig gir alle oss kristne et veldig godt argument mot en konverteringslov.
Og kanskje kunne menigheter invitert henne til å fortelle sitt vitnesbyrd. Man vet aldri hva det kan føre til. Evangeliet er fortsatt en Guds kraft til frelse.
Før jeg ble en kristen husker jeg noen venner av meg og jeg med jevne mellomrom filosoferte over hvem og hvordan Gud kunne være. Satt han der og dro i trådene?
Var Gud en eldre mann sittende på en trone? Kunne Han ikke bare vise seg for oss, så vi kunne vite at det var en Gud!
Spørsmålene var ikke så ulike de disiplene til Jesus stilte.
I evangeliet etter Johannes, kapittel 14, får du innblikk i en samtale mellom Jesus og Fillip. Der sier Fillip noe av det samme som vennene mine og jeg tenkte i våre frie samtaler om Gud.
Jesus hadde akkurat samtalt om noe av det samme med Thomas, en annen disippel. Jesus hadde sagt at Han er «veien, sannheten og livet», og at ingen kommer til Faderen uten gjennom Ham. Fillip lytter til samtalen, og klarer ikke å slå seg til ro med svaret.
Han introduserer en løsning på hvordan de kan forstå hvem Gud er: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.» Ganske enkelt. Men kanskje ikke like greit som det i utgangspunktet kan høres ut som.
Om du ble vist en skikkelse, og en stemme sa det var Gud, ville du vært sikker på at det du så var det det ble sagt å være? Hva ville i så fall være det utslagsgivende for at du ble overbevist?
Og hvordan kunne du være sikker på at skikkelsen du ble vist, var den samme som hadde skapt himmel og jord? Du var jo ikke til stede ved skapelsen.
Ville det ikke være mer overbevisende om Gud viste seg som troverdig, sann og gjenkjennbar. Altså en realitet, ikke bare en filosofisk størrelse eller noe fjernt og utilgjengelig.
Når Jesus svarer Fillip, gjør han Gud sann, gjenkjennbar og til en realitet.
«Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?» Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»
Fillip hadde vært sammen med Jesus i perioden etter at Jesus virkelig hadde begynt sin tjeneste. Han hadde sett hvordan Jesus drev ut onde ånder, hvordan Han helbredet syke, hvordan Han satte på plass hyklere og hvordan Han forsvarte syndere mot hyklere. Han hadde også sett hvordan Jesus levde, og hvordan han hadde talt sant.
Han hadde sett Jesus gjøre de ting som profetene hadde sagt at frelseren (Messias) skulle gjøre.
Senere skulle Fillip også få se Jesus korsfestes, og hvordan alle sviktet Ham – inkludert ham selv. Han skulle også få se at historien ikke sluttet der.
Tre dager senere ble Jesus reist opp fra de døde, for så litt senere å bli tatt opp til himmelen.
Fillip skulle også få oppleve at ånden ble utgytt på pinsefestens dag. Både Jesus og profetene hadde fortalt at dette skulle komme til å skje.
I dag er enda mer av Jesus sine ord oppfylt.
Og det største tegnet er nok menigheten. Millioner på millioner av mennesker har fått et personlig møte med Jesus, Messias. Han som, ifølge profetene i bibelen, skulle komme for å løse de bundne og sette fanger fri.
Vi er mange som kan vitne om at det har skjedd oss. Skal du se Gud, så les evangeliene. Der vil du finne Jesus.
Ingen kan se Gud uten gjennom Ham. Han kom ikke for å sette en pekefinger i brystet ditt. Han kom for å tilgi og sette deg fri fra synden som gjør at du gjør det motsatte av det du vil.
Den ene store etter den andre må bøye av. Først var det NTNU. Så var det Åge Hareide. Og så dukket Thon Hotel opp i den samme rekka. Signaleffekten dette gir blir raskt et angrep på ytringsfriheten.
Kun tre timer skulle gå fra NTNU, med gode argumenter, sa nei til å flagge med prideflagg, til de hadde ombestemt seg. De skulle flagge likevel.
– Vi har tenkt mer over saken, og vil heise flagget til topps på lørdag. Det sier Toril A. Nagelhus Hernes, prorektor for nyskaping og leder for NTNU sitt likestillings- og mangfoldsutvalg, ifølge NRK.
Da Åge Hareide uttalte at – Man bør holde idretten og fotballen helt fri for politikk og andre propagandasaker, som Pride er. Pride er på mange måter en propaganda for at folk skal være glad i hverandre. Det er ok, men ikke bruk idretten til det, sa Hareide til Adresseavisen. Da tok det heller ikke lang tid før han måtte ut i samtlige medier å beklage ordbruken.
For noen dager siden kommuniserte ledelsen i Thon Hotel internt at hotellet ikke skulle flagge under årets Pride. Informasjonen ganske raskt snappet opp av våre største medier og presset begynte.
Også Thon Hotels argumentasjonen for ikke å flagge var god: «– Ingen skal diskrimineres, og det å fremme likeverd, like muligheter og rettigheter er temaer konsernet vårt arbeider med systematisk gjennom hele året. Thon Hotels har ikke heist regnbueflagg på flaggstengene våre fordi vi ønsker å være nøytrale, og at inkludering og mangfold skal favne alle, skriver konserndirektøren i en e-post til VG.», ifølge e24.
Ikke mange øyeblikkene etter, hadde Thon Hotell snudd. De hadde undervurdert signaleffekten, sa de.
Er det ikke prisverdig at folk snur da, kan sikkert noen tenke. Jo, det kan det være.
Men i disse tilfellene er det ikke det. Jeg mistenker at det ikke er en bedre argumentasjon som har ført til at alle disse snudde.
Mellom linjer med stor linjeavstand, lyser det opp at dette ganske sikkert handler om at det å stå på for sin mening ville koste både anseelse, kunder, penger og jobb.
Dette er svært bekymringsfullt.
Ytringsfrihet under press
Ifølge en undersøkelse som nylig ble gjort av NRK, er nærmere halvparten av unge mellom 19 og 39 år redde for å si meningen sin i frykt for konsekvensene.
52 prosent av unge mellom 15 og 25 år tør ikke ytre meningen sin fordi de mener samfunnet er for opptatt av hva som er politisk korrekt. Dette ifølge en studie fra Opinion publisert i 2022.
I 2018 gjorde Norges kristelige student- og skoleungdomslag en undersøkelse. I undersøkelsen kom det fram at over 90 prosent av de kristne studentene ikke var åpne om troen si.
Vi kan ikke være seriøst opptatt av gode vilkår for ytringsfriheten og demokrati, samtidig som den ene etter den andre må snu på grunn av meningspress i viktige samfunnsspørsmål.
Signaleffekten av snuoperasjonene i pridesaken blinker som en rød lampe på venteværelset til Dagsnytt 18.
Så mens Thon hotellene nå heiser prideflagget til topps, firer jeg mitt norske flagg på halv stang.
Noe av det vanskeligste i livet er å tilgi noen når de har gjort oss vondt. Like vanskelig kan det være å være barmhjertig. Men når det skjer er Guds nåde rikt til stede.
Rett før jeg ble en kristen, var jeg veldig sint på en annen person, for jeg så de vonde tingene denne personen hadde gjort. Og selv om denne personen hadde ydmyket seg, var handlingene vonde å ta inn over seg. Sinnet var der fortsatt.
Midt oppe i dette kom jeg mirakuløst til tro på Jesus. Jeg fikk en full visshet om at Han elsket meg så høyt at han hadde tatt alle mine synder på seg.
Det å få en full visshet om at Gud har tilgitt våre synder, kan utgjøre en enorm forskjell i våre relasjoner til andre mennesker.
Barmhjertighet med andre, handler om å se seg selv. Vår mangel eller ikke mangel på barmhjertighet forteller noe om oss og innlevelse i egne feil.
Men å bli tilgitt av Gud, snudde trill rundt på hvordan jeg tenkte.
Plutselig opplevde jeg meg selv som fariseeren som hadde forfulgte kvinnen som hadde drevet hor, og blitt stoppet av Jesus sine ord: «Den som er uten synd kan kaste den første stenen».
Jeg måtte innse at når Gud hadde vært uendelig god mot meg og tilgitt mine synder, måtte jeg også være barmhjertig og tilgivende i møte med et ydmyket menneske.
Bibelen er full av sannheter om dette. I bønnen som Jesus lærte sine disipler, sier Han: «og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.»
Og i Jesus sin kanskje viktigste tale, i det vi kaller bergprekenen, sier han at «For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.»
Er vi harde, er Gud også hard. Er vi barmhjertig og tilgivende med andre, er Gud barmhjertig og tilgivende med oss.
Det er vanskelig å tilgi om vi ikke ser vår egen tilkortkommenhet, men bare andres. Det er også vanskelig å få Guds tilgivelse om vi ikke kan tilgi andre. For det vil måles opp med det samme mål som vi selv bruker.
Den kjente forkynneren, Corrie Ten Bom, satt i konsentrasjonsleier under den andre verdens krig. Da krigen var over reiste hun rundt i verden og forkynte evangeliet. Også til Tyskland.
Etter et av sine møter, der hun hadde talt om tilgivelse, kom det en mann gående mot henne. Ansiktet strålte. Hun kjente ham umiddelbart igjen som en av fangevokterne i leiren der hun hadde vært. Mannen fortalte at han var blitt en kristen, og at han hadde vært fangevokter i leiren der Corrie Ten Bom hadde vært. Han ville be om tilgivelse, og strakte ut hånden.
Følelsesmessig var det utrolig vanskelig for forkynneren å møte hånden hans. Og slik kan det være mange ganger. Personene kan ha påført oss mye smerte.
Likevel visste hun hva Guds Ord sa om akkurat denne situasjonen. Hun tok derfor hånden hans. I samme øyeblikk, fikk hun oppleve Jesu rensende blod. Bitterhet og smerte ble gjort om til kjærlighet.
Slikt gjør Jesus.
Takk Gud for at fangevokteren ble frelst og også ydmyket seg.
Hjertelig takk til dere begge forat dere frimodig forkynner og skriver Guds ord klart og rent. Jeg gleder meg alltid…
Jeg liker ditt innlegg Erlend, du viser til at vi alle er syndere og mangler således troverdighet. Bjørnar Moxsnes er…
Tusen takk for tilbakemeldingen. Ja, det er en spesiell tid vi lever i. Med enorme forandringer i vår del av…